En relevant kirke
«Svar dei døyr. Svar veks fram. Men spørsmåla. Dei brenn i alle dagar.» Arne Garborg
Jeg googlet ordet relevant her om dagen. Jeg fikk opp ordet «sakssvarende». Dette har jeg gått og reflektert litt over den siste tiden i forhold til kirken. En relevant kirke er en sakssvarende kirke: en kirke som svarer til saken. Hva er kirkens sak? Etter mitt syn er det først og sist dette:
Å tale livets ord.
Inn i dødens verden. Aktuelle spørsmål å stille blir fort disse:
Angår kirken og menigheten, virksomheten vår, talen vår, arbeidet vårt de liv som menneskene i byen og bygda vår faktisk lever?
Står arbeidet vårt til menneskers «dagsorden»?
Stiller vi relevante spørsmål? Gir vi sakssvarende svar? Enn dette: Våger vi å stille spørsmål i stedet for å svare? Gir vi refleksjonen og resonnementet rom?
En relevant kirke er levende opptatt av de «tilbud og varer» den skal levere. Den må tro på saken, på budskapet. Gjerne ha prøvd den selv; det er jo det beste argumentet for anbefaling. Samtidig er det helt avgjørende at den som tilbyr også interesserer seg og er lydhør for etterspørselen: Hva spør mennesker etter?
Hva søker de? Hva leter de etter? Hos evangelisten Johannes er nettopp dette de første ordene Jesus sier: «Ti sæteite»- hva søker dere; hva leter dere etter?» Han var nysgjerrig, vite- begjærlig og interessert i hva menneskene ville og var ute etter.
Kirken må våge å spørre like mye som den svarer. Våge å leve seg inn og lytte seg inn i menneskers liv og stille det samme inngangsspørsmålet som den blinde tiggeren Bartimeus fikk av Jesus ved veikanten: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Dette er et åpent og transparent spørsmål. Det kan ikke besvares med bare ett ord, et ja eller nei. Slike åpne spørsmål krever mot. Det handler om å våge. Å spørre kan være enda mer krevende enn å svare fordi spørsmåla «brenn i alle dagar.»(garborg).
Kirken har til tider blitt anklaget og kritisert for mange av sine svar; også fordi kirken noen ganger har svart på spørsmål som mennesker aldri har stilt… Da blir kirken fort irrelevant og lite sakssvarende.
En relevant og sakssvarende kirke, derimot, har funnet tangeringspunktet mellom «tilbud og etterspørsel.» 22. juli 2011 er et godt eksempel på at kirken handlet relevant. Mennesker søkte kirkene våre, nærmest instinktivt og på impuls, og kirken var på tilbudssiden. Den åpnet dørene umiddelbart. Den hadde heldigvis hverken svarene eller sannheten på grusomhetene, men kirken våget å være der spørsmålene, protestene, ropene, tårene og fortvilelsen var. Med ett ble kirken relevant for et helt land og folk flest fordi den svarte på saken. Den lukket opp sine dører landet over (innenifra), slik at mennesker fikk komme inn og finne ly og vern mot alle stormkastene.
Vi husker kanskje det prisbelønte bildet fra denne sommeren av presten og imamen vandrende side ved side på vei til en av de unges grav. Dette er også uttrykk for relevans. Det er sakssvarende å synliggjøre at i det religiøse Norge idag må ulike livssyn og religioner vandre sammen, gjerne hånd i hånd. Julidagene 2011 bød kirken på seg selv. Mer presist kan vi si at den bød på Han som lever med, lider med og kjemper med. Etterhvert talte kirken også livets ord inn i dødens verden…
Ingen hadde svarene de sommerukene. Heller ikke sannheten. Tarjei Vesaas reflekterer et sted over sannhetsbegrepet og gir det lite oppmerksomhet: «Sanningar trur eg ikkje på. Dei varer bare til kvelds.» Visst kjenner kirken «Han som varer lengre enn til kvelds». Visst kjenner kirken Han som er konstant og holder i liv og død. Likevel kan Vesaas gi oss en påminnelse om at også en gjennomgang av hva som er «sant, edelt og rett» er sentralt for en kirke som ønsker å fremstå relevant og sakssvarende og som skal vare lengre enn til kvelds; en kirke som skal gi mennesker noe å leve på og i sin tid dø på!
❞ Det er sakssvarende å synliggjøre at i det religiøse Norge idag må ulike livssyn og religioner vandre sammen, gjerne hånd i hånd.