Sterkt og viktig teater i Kilden nå
Juryen/tolv edsvorne er blitt en forestilling som bør oppleves
Tolv skuespillere av ulik alder og med ulike erfaringer skaper samlet, og i regi av Harry Guttormsen, en minneverdig og sterk forestilling i Kilden. Hele gjengen, eller juryen, er på scenen sammenhengende i nesten to timer. De vokser i sine roller mens diskusjonen ruller fremover. For diskusjoner blir det når de tolv har fått i oppgave å avgi et enstemmig votum: Skyldig eller ikke skyldig. Den tiltalte er en gutt på sytten, tiltalt for å ha drept sin far med kniv. Finnes han skyldig får han dødsstraff. Denne gutten er ikke med i forestillingen, bare juryen som er låst inne i et rom og må bli enige.
Stykket refererer til amerikansk rettspraksis, og en må ha det i bakhodet når en ser forestillingen, ikke minst fordi det her dreier seg om mulig dødsstraff. Derfor blir de små referansene til norsk virkelighet, Eidsvoll og Grunnloven og Erna Solberg, i denne forestillingen, både unødvendige og forstyrrende.
Regi og skuespillere makter å skape en forestilling som går i bølger, som ruller fremover mot et vanvittig klimaks, en forløsning som engasjerer og berører meg som tilskuer. Even Rasmussen er den som i første rekke må krediteres for dette. Hans spill som den uforsonlige, den mest forutinntatte og fordomsfulle av de tolv, gjennomføres med en konsekvens som gjør sammenbruddet troverdig.
Også Roger Paulsen er sterkt med på å løfte forestillingen med sin ufyselige figur som en slags naziepigon uten refleksjon men med masse adrenalin. Så kan jeg ikke gå inn på hver eneste skue- spiller, men må kort melde at jeg imponeres over deres innsats. De har fått sine karakterer som noen ganger drives ut i karikaturen. Dette skaper latter som mot slutten forstummer fordi alvoret siger inn på oss.
Dramaet spisses. Regien som tydeliggjør utviklingen ved å slutte som det begynte, som arrangerer et par virkelige topper og som lar det flyte i noen øyeblikk er effektfull. Jeg ble både tatt og betatt. Juryen er en forestilling som bør oppleves.
Jeg sa innledningsvis at skuespillerne representerer ulik alder og erfaring. Det kommer tydelig fram i denne forestillingen som kjøres uten forsterking av lyd, bortsett fra når skuespillerne er bak sceneveggen. Noen stemmer bærer fantastisk ut i salen, andre har noen meter å gå når det gjelder å få satt stemmen slik den skal for å tåle en produksjon uten mic. Men dette forhindrer ikke at jeg nå vil anbefale alle som har interesse av godt teater å benytte sjansen mens den er der, fram til 2. mai.