Aktuell – mangler driv

Tove Alsterdal er en dyktig krimforfatter. Men dette er ikke hennes beste verk. Med «Evas siste vitne» viser Tove Alsterdal igjen sin kreativitet når det kommer til å skrive krim uten de klassiske krimheltene i sentrum. Alsterdal lar helt vanlige mennesker drive fram historien, og det er både friskt og spennende.

I Tove Alsterdals fjerde frittstående kriminalroman blir en mann drept og hans tidligere kone slått ned på gata. Kvinnen, Eva, blir mistenkt for mordet og setter i gang en jakt etter et siste vitne som tar henne til undergrunnsmiljøet i Berlin og romfolket i Romania. Samtidig finner tre unge gutter en hodeskalle fra et menneske i samme område som mordet. Er det en eller flere mordere løs?

Alsterdal er flink til å veksle mellom, og flette sammen de to parallelle historiene. Plottet er interessant, og det er tydelig at forfatteren har satt seg inn i miljøene hun skildrer. Vi kan også ane en aldri så liten samfunnskritikk av hvor- dan romfolket blir behandlet, både i Sverige og i hjemlandet sitt, noe som gir romanen en aktuell kvalitet. Slutten er uventet, og det skal forfatteren ha honnør for. Men et spennende plott er ikke nok når du skal skrive en utmerket kriminalroman. Det må være en egen driv gjør at leseren har vanskelig for å legge fra seg boka. «Evas siste vitne» mangler en del av denne driven som i aller høyeste grad var til stede i Alsterdals forrige roman, «Ingen vei tilbake».

Det gjør at du sitter igjen med en bok som engasjerer deg tidvis – en krim som innfrir på mye, men som altså ikke når helt opp når det kommer til driv og oppbygning underveis.

Det er synd, for det er det siste som mangler for at dette blir mer enn bare grei skuring.