Vi må øve oss på å snakke om døden.
Mens den ene nylig mistet sin mor, jobber de to andre profesjonelt med døden og dødsfall. De mener tabu rundt døden fortsatt sitter sterkt i vårt samfunn.
–For mange er døden veldig vanskelig å forholde seg til. Man føler det ubehagelig å tenke på, det er noe utrygt. Vi burde rett og slett øve oss på å snakke om døden, finne ordene vi kan bruke slik at en samtale om temaet blir mer naturlig. Da blir det enklere å møte livet, og vi kan bli mer bevisste på det å leve.
Det mener gravferdskonsulent ved Jølstad begravelsesbyrå i Mandal Åse Gulbrandsen. Sammen med sokneprest i Mandal, Eva Marie Jansvik, og Wenche Skoie Gabrielsen som nylig mistet sin mor, har vi møttes for å snakke om døden.
Jansvik møter jevnlig mennesker som snart skal dø. Ikke så sjeldent er dette en person som ikke har fått snakket med andre om det som forestår: det å skulle dø.
SETTER PRIS På DIREKTE TALE
– Pårørende synes nok det er vanskelig å snakke om, de vil gjerne skjerme den syke for snakk om døden. Jeg kan forstå at det er ubehagelig å snakke om. Det er selvfølgelig veldig individuelt hvordan man håndterer sykdom og død, men jeg tror det gjør godt når vi våger å være direkte. Jeg spør gjerne hva vedkommende tenker om det som forestår. Om de er redde for døden, forteller Jansvik.
Hennes opplevelse er at de aller fleste setter pris på en slik direkte tilnærming. Ofte er det første gang noen snakker med vedkommende om dette temaet.
– Jeg tror det er med på å skape trygghet og følelsen av å bli tatt på alvor.
Wenche Skoie Gabrielsen mistet sin mor før jul. Det skjedde etter noen måneders sykdom.
Hun forteller at hun snakket med sin mor om døden, moren åpnet selv opp for samtalen og hun snakket om at hun ønsket å dø.
– Livet hennes på slutten bar preg av mye smerter og livet ble tungt, og slik ønsket hun ikke å leve livet sitt, sier hun.
DIREKTE I BARNEHAGEN
Gabrielsen jobber i en barnehage, og derfor vant til en direkte taleform fra barna. Derfor hadde heller ikke hun vanskeligheter med å snakke med sin mor om døden.
– Det var ikke ubehagelig. Tvert imot var det en trygghet også for meg å snakke om det, vite at hun ikke fryktet det som ville komme.
Og døden kom. Det siste døgnet var moren ikke ved bevissthet og barna hennes var sammen med henne til siste slutt.
– Vi merket øyeblikket hun døde, pusten ble roligere og til slutt trakk hun siste åndedrag. Det ble helt stille, og hun var borte. Hun forandret også utseende. Et sterkt øyeblikk jeg ikke ville vært foruten.
Det blir taust i rommet mens ordene synker inn. Men hun forsikrer oss at det var et fint øyeblikk, hun og søsknene hadde vært med moren hele veien.
Vi kommer inn på begravelse og ritualene rundt det.
– Mange som kommer hit etter et dødsfall, har ikke krefter til å tenke på det. Og noen bekymrer seg for det praktiske. Får de til å senke kista ned i jorda for eksempel, forteller Gulbrandsen.
Hun går ut på gulvet for å vise hvordan hun pleier å instruere pårørende om bruken av tauet. – Når de ser hvordan det foregår, at det ikke kan gå galt, blir de lettet, sier hun.
VIL IKKE SE KISTA SENKES
Noen ønsker ikke å være til stede ved graven når kista senkes.
– Det er jo det verste for mange, det å skulle se kista forsvinne i jorda. Så det hender at pårørende sier at de vil at kista skal stå ved graven og at vi skal senke den etter at de har gått. Men da forklarer jeg hvorfor vi har denne praksisen, og ber dem revurdere det å være til stede, sier Jansvik.
Hun sier at når kisten senkes, understrekes det faktum at det er den døde som forlater oss som er i live. Dersom kisten blir «hengende i luften» over graven, kan det være vanskelig å forlate stedet. Når kisten er senket, gir det en følelse av at man har fulgt sin kjære «helt fram». Da er det enklere å gå videre.
– Som oftest gjør denne forklaringen at pårørende er til stede når kista senkes og er glade for det etterpå.
– Hva med dem som er til stede ved graven? Det er ikke alltid like lett å vite hva de skal gjøre overfor pårørende i dyp sorg?
– Min erfaring er at pårørende setter pris på et fast håndtrykk og øyekontakt. Man bør se an dette med å klemme. Det kan i noen tilfeller bli for mye for pårørende når flere titalls kommer og klemmer ditt tårevåte kinn igjen og igjen, sier Gulbrandsen.
BER FOLK SI KONDOLERER
Jansvik er enig i at man skal se an litt og at håndtrykk er passende, men hun har ikke opplevd at klemming er et problem for noen.
Hun mener dessuten at folk ikke skal nøle med å si ordet «kondolerer», det latinske ordet for å «føle med».
– Det er jo et ord vi ikke er vant til å bruke til vanlig, kanskje, men i denne sammenhengen er det et fint ord. Det er vel ikke noe annet ord som kan erstatte «kondolerer», og når vi bruker dette, slipper vi å famle med hva vi skal si, sier soknepresten.
Hun forteller at når pårørende ønsker at det i dødsannonsen skal stå «vennligst ingen kondolanse ved graven», så tar presten det gjerne opp.
– Vi forstår at det er tungt og slitsomt å skulle forholde seg til mange mennesker i en tung stund. Samtidig åpner denne stunden for at både nære og bekjente kan få uttrykke sin sorg og medfølelse – en anledning som ikke byr seg siden på tilsvarende måte, sier Jansvik og tilføyer:
– Jeg tror det neste møtet blir enklere dersom man har fått anledning til å kon-
dolere ved graven. Vi vet at mange sliter med ensomhet etter å ha mistet en av sine nære. Det at man inviterer til en seremoni som gir folk anledning til å uttrykke medfølelse og støtte, er en døråpner til videre kontakt. Så selv om det er krevende å ta imot folks kondolanser ved graven, kan det hende det vil gjøre godt i etterkant.
STERKT MED KISTA
Ingenting av dette var noe vanskelig for Gabrielsen og hennes familie. – Det er selvsagt utrolig sterkt å se kista senkes i jorda. Da innser du virkelig at det er over, din kjære er borte for alltid. Samtidig er det en viktig markering, da dro hun, sier hun.
Heller ikke det med å få mange klemmer gjorde noe.
– Nei, jeg er en klemmer, så det satte jeg bare pris på, smiler hun.
Det som derimot var tøft for enkelte i familien, var syningen. Det å skulle se sin bestemor død.
– Ja, da nølte de. Jeg hadde jo sett henne dø, så for meg var det jo naturlig. Men for dem som ikke hadde sett et dødt menneske før, var det spesielt. Særlig nå som det handlet om et kjært menneske som hadde betydd så mye for dem i oppveksten, sier hun.
Men det ble en fin stund likevel, og ingen angret på syningen.
TILBYR TIL å SE DEN DØDE
Gulbrandsen forteller at hun tilbyr selvsagt alle pårørende å se den døde. Hun anslår at halvparten vil ha syning.
– Den døde blir jo stelt så fint som mulig og så nært opp til slik vedkommende så ut i live.
– Hva sier du til barna?
– Jeg sier for eksempel at de kan røre den døde om de vil. Men at de godt kan holde en voksen i hånda, ikke minst for å merke at den hånda er varm, mens hånda til den døde er kald. Og at det er fordi han eller hun er død, forteller Gulbrandsen.
Men noen vil ikke se den døde. Det kan handle om at de frykter å få et minne om den døde som er annerledes enn slik vedkommende så ut levende. Andre synes det er skremmende.
– Og da bør man kanskje ikke. Men de som likevel deltar i syning, pleier ikke å angre, sier hun.
En gang har hun opplevd å bli oppsøkt av en person som ønsket å regissere sin egen begravelse ned til minste detalj.
– Det kan være fint, men det er ekstra fint når seremonien er en vakker miks av avdødes og pårørendes ønsker, sier Gulbrandsen.
Hennes opplevelse er at når de pårørende kjenner at det var en begravelse i avdødes ånd, er det mest riktig.
VANSKELIGST MED SELVMORD
Vi spør presten hva det vanskeligste i møtet med pårørende er, og hun nøler
ikke med å si at det er i tilfeller med selvmord.
– For de pårørende er det fryktelig vanskelig. Mange sliter med skyldfølelse, hva kunne de gjort annerledes? Og noen ønsker å holde skjult for omgivelsene at det handler om selvmord, forteller Jansvik.
Hun mener dette er den mest tabubelagte dødsårsaken. – Jeg råder folk til å være åpen om det som har skjedd. Våge å fortelle. Kanskje ikke nødvendigvis i dødsannonsen, men kanskje i minnetalen, sier hun.
– Skal folk tørre å spørre de pårørende direkte om slike ting?
– Det må man i så fall gjøre med varsomhet. Pårørende merker fort om man spør av omsorg eller av nysgjerrighet. Dersom man spør for å være en god støtte, vil nok de pårørende sette pris på det.
Vi spør presten om hun merker forskjell på troende og ikke-troende i møtet med døden?
– Ja, det er nok noe forskjell. Troende er kanskje mer vant til å snakke om døden gjennom sin praktisering av troen og livet vi tror på etter døden. De føler nok en trygghet på at de skal til et bedre sted når de har gått bort. Hvorfor vi er her og hva som skjer etter dette livet, er jo stadig tema i kirkelige sammenhenger, sier Jansvik.
SNAKKER MED SIN FAR OM DØDEN
Vi ber Wenche Skoie Gabrielsen fortelle hva hun lærte av perioden med sin døende mor – og hvordan hun nå vil opptre overfor en far som også er aldrende.
– Jeg opplevde å være sammen med henne inn i hennes død som noe veldig vanskelig, men samtidig vakkert når det foregikk på denne måten. Hun bare sovnet inn og vi så det. Og jeg lærte at hun satte pris på direkte spørsmål om det å dø, sier hun.
Så overfor sin far snakker hun naturlig om døden dersom han vil.
Også overfor egne barn gjør hun det samme – hun vil ikke at døden skal være et tabu slik det er i mange familier der man aldri snakker om slikt før et dødsfall.
– I barnehagen opplever vi at barna kan være spørrende om døden, de spør direkte og det er fint å undre seg sammen. De kan si at farfar er engel i himmelen. Vi voksne har mye å lære av å snakke så naturlig om dette temaet, sier Wenche Skoie Gabrielsen.
VIL RIVE NED TABUER
I Kristiansand har svært mange konfirmanter et møte med en prest og en gravferdsagent for å snakke om døden. Midt i rommet står en tom kiste for å markere hva det handler om.
– Vi gjør jo dette for å snakke om det som før eller siden innhenter oss alle, døden, men som vi er så redde for å snakke om, sier leder av Jølstad begravelsesbyrå i Kristiansand, Frank Ellefsen.
Han forteller at treffet med ungdommene varer 1,5 time der han snakker om hvordan den døde behandles etter dødsfallet og hva som er gravferdsagentens jobb.
– Vi viser dem en film om hva vi konkret gjør. Etterpå spør de gjerne om alt rundt et dødsfall, mange av dem har jo ikke vært en begravelse før, sier Ellefsen.
Han sier de er varsomme med å ikke gjøre noe som kan støte ungdommene eller deres foresatte.