Mandalsjømenn funnet igjen på øde øy
28. oktober 1907 ble åtte sjømenn fra Kristiania-barken «Alexandra» funnet i live på den ubebodde øya San Cristobal i Galapagos. To av dem var fra Mandal.
Den utrolige beretningen om mannskapets skjebne og det barske oppholdet på øya ble raskt en nyhet både i Norge og resten av verden. I 1915 utga journalisten og forfatteren Alf Harbitz boken Mandskapet fra bark «Alexandra», basert på kaptein Emil Petersens nedskrevne beretning, som ennå finnes bevart på Mandal museum.
Etter de dramatiske og skremmende opplevelsene på Galapagosøyene, gikk kaptein Petersen aldri til sjøs igjen. Han valgte en karriére som industrigründer. Sammen med kjøpmann Chr. A. Christensen etablerte han A/S Mandal Spigerfabrik i 1913. Stuerten, derimot, seilte videre. Hans siste påmønstring var i 1926, som 68-åring, på skonnertskipet Thora av Mandal. Hans livssituasjon og skjebne var ubarmhjertig. Her er hans historie:
EN SJØMANNSFAMILIES TRAGEDIE
Gabriel Abrahamsen ble født 10. september 1858 på Vestre Skogsfjord utenfor Mandal. Allerede da Gabriel var 6 år gammel, døde mora, og han vokste opp sammen med faren og tre eldre søsken. I 1881, 22 år gammel, mønstret han på skuta «Elisa» fra Mandal, og seilte i flere år med denne på England og Skottland. 14. desember 1886 giftet han seg med Aase Halvorsdatter. De fikk tre barn: Kitty Hildur i 1893, Axel Tidemann i 1897, og Gudrun Agathe i 1899. I tillegg viser folketellingen for 1900 at Aase hadde en pleiedatter som het Selma Margit og var 13 år.
I desember 1902 forlater Gabriel familien for å seile med skuta «Elfi» «paa lange farvande». Sommeren året etter ble Aase sjuk og dør til slutt av lungebetennelse. Den 16-årige pleiedatteren Selma Margit måtte ta ansvar for de tre barna på 9, 6 og 4 år. Familien fikk losji hos søsteren til Aase og mannen hennes, arbeider Lars Nilsen, i Almenninggade. Selv om barna kunne kjøpe matvarer for 48 kroner måneden utbetalt av «faderens reder», ble det likevel umulig for dem å bo i Almenning- gade. Lars Nilsen hadde selv fire barn, og i en leilighet med et værelse på 4 x 4 meter og et «lidet skraakammer» ble det umulig for 10 Mennesker å oppholde seg «Dag og Nat». I desember 1904 ba skoleinspektøren i Mandal vergerådet gripe inn.
Etter at vergerådet hadde avhørt både Selma Margit og Lars Nilsen samt fire vitner, deriblant naboer og barnas lærerinne, uttrykte alle at «det vilde være bedre for Børnene, om de kunde komme til et andet Sted». Videre får vi vite at de to største barna sjelden kom på skolen, de var bleke og magre, var skitne og hadde svært dårlige klær. Naboen kunne fortelle at det i huset hvor barna bodde, var «en Ond Stank (...) som paa et Lokum (utedo)». Lærerinnen sa til og med at jentene hadde uttrykt ønske om å få lov til å komme på barnehjemmet. Vergerådet konkluderte derfor med «Forsømmelighed» hos deres «opdragere». De to jentene fikk plass på barnehjemmet, mens gutten ble satt bort til Peter og Karoline Amundsen i Kleven, som gjennom årene tok imot flere pleiebarn der fedrene var sjømenn. I alle tilfeller ble pleiebarngodtgjørelsen fratrukket fedrenes hyre.
«ALEXANDRAS» SISTE REIS
I september 1905 mønstret Gabriel av fullriggeren «Elfi» og dro tilbake til Mandal, men det varte ikke lenge før han bega seg ut til sjøs igjen. I desember 1905 mønstret han på kaptein Petersens bark «Alexandra», og sammen la de ut på den ulykksalige sjøreisen. Via Storbritannia gikk ferden til Australia og videre derfra over Stillehavet med kull for Panama. I oktober 1906 seilte skipet ut fra Newcastle i Australia, og de første ukene hadde man god bør østover mot Sør-amerika. Men da «Alexandra» nærmet seg kysten av Equador stilnet vinden totalt, og fartøyet ble trukket til havs igjen av den såkalte Humboldtstrømmen.
Etter flere uker med vindstille hersket det mytteristemning ombord, og offiserene måtte gå med ladde revolvere for å hindre misnøyen i å komme til utbrudd. Stuerten var den som skulle holde orden på beholdningene med drikkevann og proviant, og etter 163 i døgn i sjøen kunne Gabriel Abrahamsen om morgenen den 7. mai fortelle kaptein Petersen at det nå var under 100 liter drikkevann igjen ombord. Da mannskapet neste morgen kunne skimte Galapagosøyene i det fjerne, var det ikke annet å gjøre enn å forlate skipet. Man måtte komme seg til land for å unngå tørstedøden.
På ØDE øy
Mannskapene fordelte seg i to livbåter. Den minste livbåten, som ble ledet av førstestyrmannen, berget seg i sikkerhet til en bebodd øy. Her fikk de hjelp og forsyninger, og etter noen dager fikk de frakt med en slupp til Equador, og kom seg derfra videre til Europa.
Kaptein Petersens livbåt, der også Gabriel Abrahamsen var med, måtte etter 12 døgn ta seg i land på øya San Cristobal. Etter få dager på øya ble livbåten knust av tidevannet, og de måtte livberge seg på den ubebodde øya i over fem måneder. Terren-
get på øya var nærmest ufremkommelig, det var lite ferskvann, og man måtte derfor i stor grad livnære seg på havskilpadder. Innen de ble berget, omkom både en tysker og en amerikaner fra mannskapet.
GABRIEL ANTAS OMKOMMET
I Norge anså ikke sjøfartsmyndighetene det «paakrævet at lade utsende en speciel expedition for at søke efter den forsvundne besætning», og utpå høsten regnet trolig rederne med at mannskapet var omkommet. I et vergerådsmøte 24. oktober 1907 vedrørende videre forsørgelse av de tre barna, opplyste skoleinspektøren at Gabriel Abrahamsen «antagelig var afgaaet ved Døden».
Da rederiet ikke lenger kunne utbetale hyre til barna, måtte Mandal fattigvesen overta forsørgelsen. Vergerådet ønsket dessuten nå å sende sønnen Axel Tidemann til guttehjemmet «Ebenezer» i Kristiansand, da denne institusjonen trolig ville kreve mindre betaling fra fattigvesenet enn pleiemoren Karoline Amundsen.
MANNSKAPET REDDES
Alle hadde likevel ikke gitt opp håpet om å finne mannskapet i live. Gjennom den norske konsulen i Guayaquil, Equador, bekostet mandalitten Hans Erichsen, som var bosatt i Chile, utrustningen av et fartøy som kunne gjennomføre en omfattende leteaksjon. Og det var nettopp dette skipet stuert Gabriel Abrahamsen så dukke frem bak en pynt utenfor mannskapets leirplass på San Cristobal 28. oktober 1907. «En skonnert, en skonnert», sang han ut. Endelig var det skipbrudne og hardt prøvde mannskapet reddet. Den 9. november kunne konsulatet i Guayaquil sende telegram til myndighetene i Norge og fortelle at det savnede mannskapet fra «Alexandra» var funnet i live.
Romjulen 1907 var Gabriel Abrahamsen tilbake i Mandal, og den 29. desember fortalte han om mannskapets opplevelser på Galapagosøyene til Fædrelandsvennen. Det neste halvåret ble Gabriel i Mandal, før han igjen måtte dra til sjøs for å tjene til livets opphold for seg og sine tre barn. Han var nå 50 år gammel, men måtte fortsette det beinharde sjømannslivet i nærmere 20 år til, før han i 1927, 69 år gammel, kunne mønstre av for godt.
Gabriels eldste datter forlot barnehjemmet i 1910, og fikk tjeneste hos stortingsmann og senere utenriksminister C. F. Michelet, på eiendommen Birkeli i Bærum. Sønnen, Axel Tidemann, ble værende hos sine pleieforeldre i Kleven frem til 1913, før han til slutt etablerte seg som bakermester i Lyngdal. Pleiedatteren, Selma Margit, som fortvilet hadde forsøket å ta seg av barna etter at mora døde, finner vi i 1910 igjen som kadett ved Frelsesarmeenes Krigsskole i Kristiania.
Etter å ha hatt sin ungdomstid i den tarveligste fattigdom, og ikke maktet å hjelpe sine små «stesøsken», kunne hun nå arbeide blant de aller mest vergeløse i samfunnet.