Le Pen kan vinne selv om hun taper

Søndag gjør Marine Le Pen etter alt å dømme et godt valg. Men mye ligger til rette for et enda bedre valg neste gang.

m arine Le Pen har gjort en imponerende jobb. Hun leder det som rekrutterer bredest sosialt av alle de franske partiene. Hun leder det som kanskje er Frankrikes største parti. Og hun leder det som helt sikkert er Europa største høy- repopulistiske parti.

Derfor handler valget søndag om henne. Hele Europa ser på Marine Le Pen. De fleste med frykt. Det franske presidentvalget er den største testen hittil for Europas liberale demokratier. Klarer de å stå mot de høyrepopulistiske partienes fremmarsj?

Samtidig må det sies at de mer etablerte partiene har gjort det enkelt for Marine Le Pen. De som hun foraktelig kaller eliten, har oppført seg nettopp som det. Den ene politiske skandalen har avløst den andre. Toppolitikere har behandlet statskassa som sin egen lommebok. D en tidligere storfavoritten Francois Fillon, som representerer det konservative partiet Republikanerne, er under etterforskning for å ha latt både kone og barn gå på fete offentlige lønner, uten å ha utført de politiske jobbene de ble betalt for. På toppen av det hele har han ikke anstendighet til å trekke seg. Hans partifelle og tidligere president Nicolas Sarkozy er befengt med så mange korrupsjonsskandaler at de fleste franskmenn har gitt opp å følge med. Hans forgjenger og partifelle Jacques Chirac ble dømt for misbruk av offentlige midler.

I et land der politikken oppfattes som en lukrativ levevei, er sannheten stor i ordene fra tidligere statsminister Alain Juppe: Bare døden kan avslutte en politisk karriere i Frankrike. Juppe er selv dømt for korrupsjon.

I dette rottereiret er det stort rom for en som hevder å hevder å kjempe mot eliten og dens privilegier. Det store paradokset er at Marine Le Pen selv anklages for å ha tatt imot altfor mye penger fra Europaparlamentet, hvor hun er innvalgt. Men det ser ut til å prelle av på henne. Også her har hun klart å fremstille seg som offer. I tillegg er det tunge samfunnsforhold som peker i Le Pens retning: Finanskrisen merkes ennå. Skattene er blant de høyeste i den vestlige verden. Nærings- livet er så gjennomregulert at det hemmer nyskapning. Ledigheten er stabilt høy. Ungdomsledigheten skremmende høy. Den sosialistiske presidenten Francois Hollande er historisk upopulær. Og EU, som er en skyteskive for Marine Le Pen, plages med Brexit, gresk statsgjeld og uenighet om fordeling av flyktninger.

På toppen av alt dette har spenningene økt mellom den franske republikkens sekularisme og islam. Og islamistiske terrorangrep har rystet både Nice, Paris og hele det franske samfunnet. Også dette har Marine le Pen utnyttet, men på en langt listigere måte enn sin far. Partigrunderen Jean Marie Le Pen gjorde rasistiske utfall til sitt varemerke. Han er flere ganger dømt for hatefulle ytringer. M arines retorikk er en helt annen. Hun snakker om innvandringens utfordringer for republikkens grunnleggende verdier, sekularisme, likestilling og trygghet i nærmiljøene. Samtidig markerer hun klare standpunkter i viktige symbolsaker, som da hun nektet å dekke seg til med et skjerf under et møte i Libanon, og i stedet kansellerte møtet.

Dette har ført til en stor debatt i Frankrike: Har Marine Le Pen egentlig endret Nasjonal Front, eller bare retorikken? Jo lenger man kommer ut på venstresiden, desto sterkere mener man at det kun er retorikken som er forandret. Men nettopp venstresidens politikk er det i alle fall åpenbart at Marine Le Pen har kopiert på det økonomiske området. Hun krever mer

statlig styring i økonomien, argumente- rer mot det hun kaller «urettferdig konkurranse» fra utlandet og advarer mot kutt i velferdsordninger (for franskmenn). Hun har også tatt et grunnleggende oppgjør med sin far gjennom å ekskludere ham fra partiet han grunnla. L ike fullt har Marine Le Pens parti videreført hovedsakene fra Jean Marie Le Pens parti: Nasjonalisme, anti-innvandring og anti-establishment. Datteren er så absolutt til å kjenne igjen for farens velgere. Men det er også hennes største problem: Hun har ikke klart å gjøre partiet stuerent nok til å kunne vinne et presidentvalg - ennå.

For selv om hun gjør et godt valg søndag, kanskje til og med blir størst i første runde, er det svært få som tror hun har noen mulighet i andre valgomgang. Valgordningen med to omganger har sine aner helt tilbake til 1820-årene. Hensikten var å forhindre at ekstremister skulle vinne. Velgerne skulle få en sjanse til å tenke seg om en gang til. Derfor sies det at man i første valgomgang stemmer for den kandidaten men ønsker. I andre valgomgang stemmer man mot den kandidaten man frykter. I 2002 fikk Jean Marie Le Pen erfare det siste. Etter å ha sjokkert en hel nasjon og et helt kontinent ved å komme til finalen i presidentvalget, ble han knust i andre valgomgang. 82 prosent stemte mot ham.

Spørsmålet er hvor mange som stemmer mot hans datter denne gangen. Men for Marine Le Pen kan selv et nederlag bli til seier - på litt sikt. Målingene har blitt stadig jevnere i innspurten. Men de fleste viser at finaleomgangen blir et oppgjør mellom Le Pen og det nye stjerneskuddet Emmanuel Macron. Han er uavhengig av de to store partiene, Republikanerne og Sosialistene. Det er hans fordel, og det kan bli hans bane. M acron spiller bevist på at han ikke representerer det gamle topartisystemet. Dermed favner han bredt. Men skulle han vinne presidentvalget 7. mai, venter parlamentsvalg en måned senere. Der tyder mye på at nettopp de to gamle partiene igjen vil bli store. De har det beste partiapparatet utover landet, og de har hjelp av valgordningen hvor det største partiet i hver valgkrets vinner mandatet.

Hva gjør president Emmanuel Macron i en slik situasjon? Prøver han å kjøre gjennom sine liberale økonomiske reformer? Alle som har prøvd det tidligere, har blitt møtt med opptøyer, streiker og sosial uro. Macron kan i tillegg bli møtt med et fiendtlig innstilt parlament. Der ingen har interesse av at han lykkes. Tvert imot. Et parlament dominert av de gamle, etablerte partiene vil ha interesse av at Macron feiler. I så fall melder spørsmålet seg: Hvis neste presidentvalg blir preget av fem år med politisk handlingslammelse og sosial uro, hvem vil tjene mest på det?

Trolig hun som trolig ikke går helt til topps i dette valget.