Ikke ring meg. Jeg taster deg
Vi trasker rundt som hodeløse høns, med blikket festet på telefonen. Kommuniserer som bare rakkeren, men med tastaturet som mellommann. Jeg elsker det – og jeg hater det.
Jeg ville aldri vært det digitale livet foruten. Likevel har det har tatt fra meg noe.
Jeg sitter i sofaen en fredagskveld, med en usunn knekk i ryggen og en Troika i kjeften. Tv-en surrer i bakgrunnen, fingrene hviler på tastaturet, og blikket vandrer vekselvis mellom en stor og en liten skjerm. Jeg liker litt her og kommentere litt der. Deler et bilde av en blomsterkvast og venter på reaksjonene. Utveksler noen linjer med et par tilfeldige Facebook-venner, og gratulerer dagens syv bursdagsbarn. Det har vært en travel kveld, men når jeg legger meg, er det med visshet om at kommunikasjonen i sosiale medier mest av alt har vært usosial og upersonlig.
Min første mobiltelefon fikk jeg en gang på midten av 90-tallet. En Motorola med antenne – på størrelse og vekt med ei middels melkeku. Måtte løftes med to hender, og lå paradoksalt nok hjemme når jeg gikk ut. Enn så lenge hadde ingen fortalt meg at jeg skulle føle meg naken og alene om jeg forlot huset uten. Jeg hadde ikke lært at jeg trengte mobil – for å være mobil. Etter det fulgte tjue år med glødende ører og vannblemme på Sms-tommelen. Helt til det sa stopp.
Nå ringer jeg ikke til andre enn min mor, bilverkstedet og sushisjappa. Alle andre telefonsamtaler er sjeldne og planlagte. Jeg snakker mindre og mindre i telefonen. Foretrekker Messenger, lukkede Facebook-grupper og e-post. I nøden ei tekstmelding. Bruker sosiale medier til å holde meg oppdatert på andre mennes- kers liv – og til å gjøre dem oppmerksom på mitt. Trenger ikke ringes – trenger ikke treffes.
Den digitale hjelpemiddelsentralen fjerner all påtvungen kjedsomhet. Kikker du deg rundt på bussen, ser du bøyde nakker og høye skuldre. Vi klamrer oss fast til en 5-tommers Led-belyst retinaskjerm. Går glipp av alt vi passerer og alle vi deler det med. Merker ikke at gutten i nabosetet gråter – eller at den sprenggravide trenger et sete. Vi bruker hvert minutt av den ledige tiden – ventetiden og fritiden – til å taste. Det virkelige livet erstattes bit for bit av bærbar underholdning og digitale hjelpemidler. Vi er tilgjengelige selv når vi er utilgjengelig. Svarer på lydløse pling – og gir tommel opp til et hjemmebakt brød eller dagens tolvte soloppgang.
●● Men hva skjer når vi erstatter ansiktsuttrykk og kroppsspråk med smilefjes og hjerter? Stemmevolum med CAPS LOCK, og blikkontakt med ingenting. Når vi gråter og ler med emojis, og diskuterer både jobb og kjærlighet i endeløse tastetråder. Når vi treffes på nett, men ikke i virkeligheten. Når vi ikke hører stemmer – kun våre egne tastetrykk. Munn og ører blir mindre viktige. Fingre og øyne tar over mer og mer av kommunikasjonen.
●● Jeg ville aldri vært det digitale livet foruten. Likevel har det har tatt fra meg noe. Evnen til å stirre tomt ut i kjedsomheten – uten å erstatte tiden med tanketomme tastetrykk. Evnen til å dele lange øyeblikk med et annet menneske – uten å sjekke Facebook i smug. Evnen til å proklamere kjærlighet eller konfrontere vrede – uten å gjemme meg bak et tastatur. Og evnen til å koble av – uten å være tilgjengelig. Den digitale kommunikasjonen har blitt et substitutt for ekte mennesker og ekte tid.
●● Jeg har aldri hatt kontakt med så mange mennesker som jeg har akkurat nå. Likevel er kommunikasjonen mer fremmedgjørende enn noen gang. Vi trenger ikke logge av alt, men vi må logge på den delen av livet som skjer mellom mennesker og ikke mellom tastaturer. Jeg må i alle fall det, og jeg håper jeg husker passordet.
●● Ikke tast meg. Jeg ringer deg.