Spesialundervisning uten spesialpedagog – er det forsvarlig?
Elever med rett til spesialundervisning får ikke den hjelpen de har krav på. Dette dokumenteres i Barneombudets nye rapport om spesialundervisning «Uten mål og mening». De elevene som trenger det mest får det dårligste tilbudet.
Rapporten viser en praksis som er både rettslig og pedagogisk uforsvarlig. Det barneombudet og andre før dem har vist, er at svært mange barn får spesialundervisning uten at spesialpedagogisk kompetanse settes inn. Elevene undervises i stor grad av ufaglærte. Derfor representerer mye spesialundervisning ikke en spesialpedagogisk praksis. I noen tilfeller kan en si at det dreier seg om et spesialpedagogisk kvakksalveri.
I underkant av 50 000 elever i den norske skolen får spesialundervisning i større eller mindre omfang. Det er altså snakk om en betydelig andel elever. Det å oppnå rett til spesialundervisning er en omfattende og komplisert affære. Saken må gjennom en langvarig saksbehandling med flere involverte og hvor en rekke prosedyrer må følges og dokumen- ter må utarbeides. Forskning og tilsyn har vist at skole og PPT har utfordringer med å ivareta elevenes rettigheter. B arneombudets rapport avdekker at elever med spesialundervisning får et opplæringstilbud som ikke er tilpasset deres behov. Elevene får i liten grad medvirke i utformingen av opplæringstilbudet, og de kan oppleve både for lave og for høye ambisjoner for deres læringspotensial. Elever med spesialundervisning blir ofte tatt ut i grupper med begrunnelsen «slik gjør vi det her». Valget av organiseringsform må baseres på hva som er til barnets beste, både faglig og sosialt sett. Det er en viktig utfordring å utforme ordinær opplæring slik at flest mulig barn blir i stand til å følge den.
Dersom en pasient går til sin lege for en sykdom, og legen kommer til at hun ikke kan nok om denne sykdomstilstanden, hen- vises pasienten til en spesialist. I skolesystemet har man imidlertid ikke den samme ydmykheten for betydningen av kompetanse og spesialisering. Når en elev har en lærer som ikke kan imøtekomme elevens behov, gis ikke eleven nødvendigvis hjelp fra en spesialpedagog. I stedet risikerer eleven å få «hjelpen» av en assistent som gjerne er ufaglært og derved har en lavere kompetanse enn allmennlæreren som i utgangspunktet hadde utilstrekkelig kompetanse. I tillegg er det ikke nødvendigvis slik at assistenten assisterer læreren, den ufaglærte assistenten får ofte et selvstendig ansvar for en rekke timer med eleven. D
et er selvsagt mange ufaglærte assistenter som gjør en veldig god jobb og som har en viktig relasjon til eleven. En meta-studie gjennomført av Dansk Clearinghouse i 2012 har vist at det er mulig å anvende as- sistenter i spesialpedagogisk virksomhet, men at dette forutsetter et nært samarbeid og tilstrekkelig tid til veiledning fra en kvalifisert fagperson, for å ha effekt. Det er videre en utfordring at elevenes behov for kontinuitet og stabilitet i personalet ikke ivaretas, ved at mange assistenter ofte er ansatt en kortere periode. I de tilfellene der ufaglært assistent er det reelle tilbudet til disse elevene, dreier det seg om en spesialundervisning som neppe lever opp til navnet, men heller er egnet til å bringe denne undervisningen i vanry. Hvorfor gjøres dette? Vil noen påstå at det er av faglige grunner? Eller har det blitt slik at noen prøver å spare penger i systemet ved å avspise de barna som sliter mest med en billigere «hjelp» enn det en utdannet spesialpedagog koster? Hva slags pedagogikk og hva slags etikk er det i så fall utrykk for?
Det må arbeides aktivt for at spesialundervisning skal være preget av kvalitet. Den må bygge på en bred kartlegging og vurdering av barnets behov og den må forutsette at undervisningen legges opp slik at den er egnet til å møte dette behovet. Til det trengs det egnet kompetanse. R egjeringen har nå presentert tiltak i stortingsmeldingen «Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen». Tidlig innsats er et ledd i å fange opp elever som strever så tidlig som mulig. Det skal satses en halv milliard årlig på intensiv opplæring på 1-4 trinn. Tidlig innsats-satsningen har også som målsetting å få flere spesialpedagoger inn i skolene. Regjeringen foreslår å stille krav til at alle skoler på barnetrinnet skal ha spesialpedago- gisk kompetanse. Det er også satt ned et ekspertutvalg som skal gå gjennom praktiseringen av spesialundervisningen med sikte på å gjøre den bedre (regjeringen.no). Dette er positive tiltak.
Det er på høy tid at det satses på elever med rett til spesialundervisning. Disse elevene kan ikke bare ha en rett på papiret, de må også ha en reell rett i praksis der opplæringen gjenspeiler kvalitet og der personalet har både faglig og relasjonell kompetanse og egnethet til å se barna og ha ambisjoner på deres vegne.
Vi vil derfor som et tiltak foreslå at det stilles krav i forskriften til opplæringsloven om at spesialundervisning må gis av spesialpedagog. Alternativt må retten til spesialundervisning i opplæringsloven omgjøres til en rett til opplæring ved hjelp av spesialpedagog. E t slikt krav forutsetter at det avsettes ressurser til slik kompetanse. Det vil også være nødvendig å avsette timeressurser til felles planlegging og evaluering av spesialundervisningen i regelmessige teammøter.