Er misunnelse den sterkeste driften?

Det var med sjokk jeg leste artikkelen og den behandling sjøbodeieren er blitt utsatt for, ref. artikkel i Fædrelandsvennen fredag 07.04.

●● Jeg har hytte litt lenger inne i Kjærskilen enn den nevnte sjøboden. Denne har jeg hatt i snart 20 år, og fram til for 2 år siden har den nevnte sjøboden vært en skammens bod.

For 15 år siden kontaktet jeg kommunens miljøvernavdeling og påpekte at sjøboden var kledd med eternitt både på tak og vegger, og at disse falt av og havnet rett i sjøen. Ingen ting ble gjort fra kommunens side. I alle disse årene har jeg hatt utsikt rett mot sjøboden, og det har både ergret meg og bekymret meg at ingenting ble gjort, før omsider en ny eier overtok den. Hva hvis noen barn hadde tatt seg inn i den og blitt skadet?

Da jeg så at den ble jekket opp og satt i stand jublet jeg. Jeg har fulgt prosessen ganske tett og jeg kan ikke forstå byråkratiet som reagerer på det arbeidet som er gjort. Det viser til fulle hvordan misunnelsen er den sterkeste driften enkelte har. Vel er det kanskje begått en feil i og med at det ikke var søkt om å få sette den i stand. (Burde være unødvendig å søke om å få rette opp en skjev bygning. Bygningen har ikke endret karakter).

Etter mitt skjønn skulle sjøbodeieren hatt Kristiansand kommunes byggeskikkpris for det arbeidet han har gjort på sjøboden i stedet for å bli hetset av byråkratiet. Det er jo blitt en perle i Kjærskilen i stedet for en skammens sjøbod.

Det må og bemerkes at sjøboden er en av de “historiske” sjøbodene bygget før 1995, og skulle da mer eller mindre automatisk få brukes til overnatting.