Kjærlighet og vemmelse

ROMAN

«Gud hjelpe barnet»

Toni Morrison Aschehoug hennes nesten hvite mor vemmes av henne, og faren stikker av. Jenta lever med en hud mora aldri vil berøre.

Boka handler om dette, om å vokse opp i vemmelse av sin egen eksistens, og den selvforakten og de krumspringene og viderverdighetene slikt kan avstedkomme.

Boka er bygd opp ved små, korte kapitler der ulike personers synsvinkel kaster lys over hovedpersonens liv og valg. Den svarte jenta utvikler seg til å bli en skjønnhet alle snur seg etter, men som aldri kan bli kvitt det sårende selvhatet. Hun treffer andre mennesker som åpenbart har det på liknende vis i et USA som, slik Morrison skildrer det, dårlig evner å stimulere til gode liv for sine borgere.

Ikke ett av de menneskene vi treffer i boka lever uten sår, enten de er hvite, fargede eller litt av hvert – særlig er barna utsatt. Her er mye vold og overgrep mot unger, både reelt og opp- diktet. Og her er mange voksne barn som sender penger til sine aldrende foreldre for å slippe å treffe dem som har påført dem sår. Penger blir deres måte å unngå hudkontakt på.

Vår svarte hovedperson blir forlatt av sin svarte kjæreste, og legger ut på en slags «road trip» for å finne ham igjen. Hun finner ham i en skeiv husvogn på et avsidesliggende sted og går i gang med den evige historien, å bære ved til kjærligheten. Så ender det slik, at den svarte skjønnhetens mor tenker med seg selv om barnebarn- generasjonen, hvordan skal det gå med den? Fins det håp?

Toni Morrison er rett og slett fenomenal i å skildre hvordan vi mennesker streber med å finne ut av livet med de forutsetningene vi er blitt tildelt. Og hun tar ikke fra oss håpet.