Nå må de holde følge!
Da Lindesnes Brass ledet an 17. mai-toget, var det til taktfaste smell fra stortromma til blinde Cathrine Røksland.
– Ja, nå må de holde følge, smilte Cathrine før toget gikk fra Vigelandsstua og ut på sin faste runde på Vigeland i Lindesnes.
Ingen kunne unngå å høre stortromma til 26-åringen. Og den var ikke vanskelig å treffe selv om hun ikke ser.
– Neida, den er stor og rund, lo Cathrine som ikke syntes den var spesiell tung å dra rundt på.
FØDT BLIND
Hun er født blind, slik også hennes to søsken er. Det skyldes en genetisk arvelig feil.
Det er andre gangen hun håndterer stortromme i brassbandet. Noen uker før 17. mai i fjor spurte korpset om hun kunne tenke seg å spille stortromme til nasjonaldagen. Det skjedde etter en konsert hun hadde hatt sammen med dem, der hun spilte gitar og sang.
– Først sa jeg nei, det er litt av et ansvar å ha med et slikt markert instrument å gjøre i toget. Men så hadde jeg jo litt lyst likevel for jeg har alltid likt tromme. Så etter å ha tenkt meg om, sa jeg likevel ja, forteller hun.
KASTE UT I DET
Hun ble kastet temmelig kjapt ut i det. Etter bare et par øvelser, var det nasjonaldag. – Det gikk greit. Å spille stortromme er jo ikke så avansert, det handler om å holde takten, sier Cathrine.
Men det er ganske så beskjedent, for ifølge nestleder og PRsjef i brassbandet, Odd Arnfinn Døble, er det et stort ansvar å spille stortromma.
– Det er jo det mest markerte instrumentet. Alle må følge takten til stortromma, den er selve motoren i korpset. Men det fikser Cathrine kjempebra, sier han.
– Så det er ikke veldedighet at dere spurte henne om å begynne?
– Overhodet ikke. Vi var kjempefornøyde etter den konserten, og vi trenger folk i korpset. Og hun er et svært positivt bidrag til miljøet med sitt blide humør, sier han.
VIKTIG MED DET SOSIALE
Og det sosiale miljøet er viktig for Cathrine. Gjennom brassbandet har hun fått mange nye venner.
– Jeg har ikke vært så flink til å sosialisere meg, men her blir du sosial enten du vil eller ikke. Og de er veldig flinke til å inkludere meg, for eksempel ved å spørre hva jeg mener om ulike ting, forteller hun.
Må HA LEDSAGER
Men selv om hun takler det aller meste, er det nødvendigvis noen begrensninger. Så i toget hadde hun en ledsager. I år var det Betty Døble som holdt henne i armen slik at Cathrine ikke snubler i noen fortauskant.
– For ikke å snakke om potteplaner. De er det faktisk en del av underveis, forteller Betty før Cathrine slår an takten og årets barnetog på Vigeland marsjerer i vei.
CATHRINE RØKSLAND