Nei til tiggeforbud

Tiggeforbud ble innført med løsgjengerloven i 1907. Noen vil visst tilbake dit.

●● Så seint som i 2005 skrotet Stortinget loven. Det var på tide. I 2013 ble politiloven endret, og politiet kan f.eks. pålegge meldeplikt og lage et register over pengeinnsamlere. I 2014 sa Stortinget ja til kommunale tiggerforbud.

Regjeringen forsøkte i 2015 å innføre et nasjonalt forbud mot organisert tigging. Mange reagerte kraftig mot forslaget, et forslag som faktisk innebar at folk kunne bli straffet hvis de hjalp tiggerne. Forslaget fikk aldri flertall. I lang tid har vi bare hatt én kommune – Lillesand – med kommunalt tiggeforbud.

Brennpunkt- dokumentaren nylig har ført til at debatten om forbud mot tigging har dukket opp igjen. Den viste et helt spesielt miljø i Bergen. Byen har en klar utfordring i forbindelse med tiggermiljøet der. Oslo har også utfordringer knyttet til tigging, men kanskje mest av annen karakter. I andre byer, som i Kristiansand, er forholdene annerledes enn i de største byene. Politiledelsen her i byen går inn for et nasjonalt tiggeforbud.

Men etter intervjuet med politistasjonssjefen i Fædrelandsvennen 11. mai, sitter en med inntrykk av at det mer er lojalitet overfor Politidirektoratet og politiet andre steder enn i Kristiansand som ligger til grunn for denne beslutningen. Han sier selv at det har vært tiggere her i byen i flere år «uten at de er tatt for en eneste ting». Er det da riktig å forby slike mennesker å be om hjelp?

Her er vi ved sakens kjerne: Vi må skille mellom kriminell virksomhet og tigging. Alle mener vel at kriminalitet ikke skal tolereres. Og det er lett å være enig i synspunktet om primært å hjelpe romfolket i sitt eget land. Men det er et kaldt og kynisk samfunn som vil nekte folk som er i nød å be om hjelp. Den retten må både etnisk norske og folk fra andre nasjoner ha. Hva sier de som kanskje kommer nærmest tiggerne? Virksomhetsleder Knut Haugsvær i Frelsesarmeen uttaler: Tigging løser ingen fattigdom. Men forbud løser ikke noe som helst. Resultatet blir bare at disse fattige menneskene blir mer usynlige og enda mer sårbare.

Generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Adelheid Firing Hvambsdal, mener det er ubarmhjertig å innføre et forbud mot å be om hjelp. Det vil øke belastningen på allerede sterkt utsatte grupper. Hun sier at de aller fleste Bymisjonen møter som tiggere i norske gater er reelt fattige mennesker – ikke organiserte kriminelle.

ØYSTEIN OLAV LÆGDENE