Den store hvite flokk i Samtidsmuseet
Tori Wrånes’ performance Sirkling er et åpent kunstverk med rom for utallige tolkninger.
PERFORMANCE Tori Wrånes Sirkling
Museet for samtidskunst i samarbeid med Nationaltheatret 40 medvirkende skuespillere Kurator Stina Högkvist
Et hundretalls mennesker sitter som på en roterende bryllupskake i flere etasjer, ikke en dreiescene, men en omdreiende seteinnretning slik at vi i langsomt tempo ser rommet fra alle vinkler. Rommet er befolket av un- derlige hvite vesener med lang nese og lodden pels.
Wrånes’ pågående utstilling i lokalene er nå kulisse og bakgrunn for den merkverdige hendelsen som langsomt utvikler seg.
Bak søyler og vegger tyter de fram, disse ubestemmelige vesenene, litt mummitroll-aktige, litt som slektninger av karakterene i barne-tvs Drømmehagen.
De er fremmede, de virker vennlige, men samtidig svært fremmede, og jo da, litt trollaktige. De leker med store baller, nesten som enorme garnnøster. Allerede har tåkeluren fra Lindesnes fyr anslått tonen. En hvit ulldott med saksofon følger opp, en annen med horn, en med trombone.
Og så Tori Wrånes’ stemme som har så mange modulasjoner. Trollenes tall øker. De fyller rommet. På ett tidspunkt står de alle i ring rundt publikum, sirkler oss inne. De stirrer på oss, vender hendene mot oss med håndflaten opp.
Hendene er unaturlig store. Hva er det de vil, disse fremmede? Er de gode og tillitsfulle som de ser ut, eller er de truende og fremmede og skremmende? Musikken, sangen, antar rytmiske og harmoniske former, binder sammen og løser seg opp. Bevegelsene avtar, lyden stilner, og til slutt opphører publikumsplassens rotasjon.
Skal vi klappe nå? Er det over? Vi klapper. Noen reiser seg og går
Hva er det de vil, disse fremmede?
ut i rommet utenfor, og så blir vi geleidet videre innover i det gamle banklokalet. Når vi alle er inne i dette neste rommet, belyses de hvite, de står oppover en monumental trapp, 40 lodne fremmede med store neser og stirrende øyne. De synger hver sin tone. Det vokser i styrke.
En fremmed harmoni oppstår og klangen øker i omfang og bredde. En bølge av fremmed musikk skyller over oss. Koret, den store hvite flokk, trer langsomt høyere og forsvinner ut av synsfeltet, bare klangen er tilbake. Den slut- ter brått, og en gjenklang av tåkeluren fra Lindesnes svarer i det fjerne. Koret kommenterer. Tåkeluren, nå med trombone, igjen. Et siste svar. Og så er det slutt.