En annerledes skole i 25 år
Steinerskolen i Kristiansand feirer i år 25 år. Som tidligere mangeårig lærer og far ved skolen, er det en stor glede å gratulere med jubileet.
i25 år har dette vært den eneste pedagogisk alternative skolen i Vest-agder. Det har ikke alltid vært like lett, og den har hatt sine utfordringer. Den har overlevd interne stridigheter, negative mediaoppslag, synkende elevtall og kamp mot kommunen om langsiktighet rundt plassering. Elevtallet er nå på vei opp og lokaliseringsproblemene er løst. Men som Anne Mette Stabel beskriver i sin ferske bok om steinerskolens historie; å drive alternative private skoler i Norge har aldri vært enkelt.
Steinerskolen anser på denne måten læring mer som et middel enn som et mål i skolen.
Det som gjør steinerskoler ekstra utfordrende å drive, er at de insisterer på å være en utdanningsmessig motkultur. De baserer seg på Rudolf Steiners idéverden, antroposofi, og selv om steinerskolene nok har et mer pragmatisk forhold til dette nå enn før, er det allikevel en premissleverandør for sin virksomhet. Jeg vil trekke frem to moment som har gitt steinerskolen sitt særpreg.
Steiners idé om barns langsomme utvikling medførte at Steinerskolene var forut for sin tid med hensyn til å etablere et 12-årig allmenndannende skoleløp uten sortering. Skolen skulle være et sted for å støtte opp om den langsomme modningen av barnet uten at det skulle skjeles til samfunnets behov for spesialisering.
Et eksempel på en slik utviklingsdidaktisk tenkning er idéen om at skolen først lar elevene oppleve et undervisningsinnhold på et sansemessig og emosjonelt plan for så å vende tilbake til det samme innholdet flere år senere for da å vekke elevenes refleksjon og kritisk dømmekraft omkring det. Det medfører også at steinerskolene insisterer på å beholde 7-år som den faktiske starten på tradisjonell skole. Som Margareth Olin viste i sin film «Barndom», har 6-åringene i Steinerskolen fortsatt en barnehagepreget hverdag med leken i sentrum.
Kanskje enda viktigere enn dette var den omfattende sosiale visjonen for kulturens og menneskets fremtid som lå til grunn for etableringen av den første Steinerskolen. Steiner sto for en, riktignok spirituelt inspirert, kosmopolitisk tenkning som innebar at mennesker på tvers av rase, kjønn, etnisitet og religion gjennom skolen kunne gjenerobre et felles moralsk-etisk grunnlag for sameksistens.
Dette kom ikke minst til uttrykk i skoledebatten på 50- og 60-tallet, gjennom tekstene til kritiske samfunnsdebattanter med en fot i steinerskolemiljøene som Jens Bjørneboe, Karl Brodersen, Ernst Sørensen med flere. Bjørneboe spissformulerte skolens intensjon slik i ett av sine pedagogiske essay: «Det finnes bare ett riktig spørsmål å stille om skole eller en oppdragelses- form. […] Blir man mer menneske av den?». En annen steinerpedagogisk skribent Dan Lindholm, sa det slik: «Sett fra et virkelig kultursynspunkt, fra et menneskeoppdragende synspunkt, blir hvad og hvor meget der læres av forsvinnende betydning sammenlignet med hvordan tingene læres, hvordan den pedagogiske praksis øves».
Steinerskolen anser på denne måten læring mer som et middel enn som et mål i skolen, og det innebærer en annen forståelse av skolens samfunnsmandat enn den rådende skolepolitiske trenden enten det dreier seg om 50- og 60-tallet instrumentelle pragmatisme eller dagens PISAorienterte målstyrings-regime. Skole er ifølge en slik tenkning en langsom, uforutsigbar og ikke målbar eller standardisert prosess for å vekke moralske krefter i barna på tvers av nasjonale, kulturelle og etniske skillelinjer. Da er innhold og arbeidsmåter viktigere enn resultatet og testregimer, slutteksamen, nyttetenkning og bruk av karakterer.
Denne alternative stemmen i norsk skole er viktig og kan bidra ikke bare til å møte en bestemt foreldregruppes behov, men også for å rette et nødvendig kritisk søkelys på dagens skolepolitiske trender.
Det er riktignok problematiske sider ved Steinerskolenes idégrunnlag de bør ta tak i for å gjøre seg gjeldende i skoledebatten. Dette gjelder ikke minst de sterke spirituelle aspektene ved hvordan barnas utvikling blir beskrevet. Steiner beskrev skolens oppdrag som å vekke sovende åndelige krefter i barnas natur. Det er dessuten bibelske dimensjoner over Steinerskolenes opprinnelse. Steiner kalte til seg 12 utvalgte lærere, underviste dem og ga dem, det han selv kalte, «en hellig religiøs forpliktelse» til å arbeide som lærere. Her bør det nok ryddes opp.
Men enda viktigere enn å revidere idégrunnlaget, er behovet for å skjerpe kampen mot tilpasninger og lettvinte kompromisser. Steinerskolene er under stadig press for å innordne seg målstyringsregimer, en snikende innføring av karakterer, kartlegging og testing. Gir man etter er det fare for at disse skolene langsomt vil forsvinne fra kartet. Det er bare i kraft av å holde den alternative fanen høyt at steinerskolene har livets rett. Sammen med gratulasjonene følger det altså med et par advarende pekefingre. Det er viktig at vår region også i de neste 25 år har gleden og nytten av å ha en tydelig annerledes skole iblant oss.