La oss snakke sammen
Vi har ikke tilstrekkelig kunnskap om hverandres tro og livssyn hvis vi stoler for mye på det vi leser i bøker eller blir lært på skoler, moskeer og bedehus.
Disse kildene kan aldri gi et fullstendig og nyansert bildet av et troseller livssynsamfunn. For riktig innsikt er dialog nødvendig.
Jeg begynte å jobbe som imam for Ahmadiyya-menigheten i Kristiansand sommeren 2013. Samtidig begynte jeg også å studere religion og etikk på UIA. En av oppgavene mine var å organisere informasjonsstand om islam og Ahmadiyya på torgplasser og gågater på Sørlandet. Dette holder jeg fortsatt på med ganske så regelmessig. Jeg opplever både kjærlighet og hat, ris og ros. Ofte blir folk veldig provosert av min tilstedeværelse. Veldig ofte gis det uttrykk for meget alvorlige fordommer. Som for eksempel når jeg blir spurt om jeg er IS. Da innser man hvor mye mangel det er på dialog mellom muslimer og andre nordmenn. Fordi for mange av de jeg møter på standene, er dette deres første møte med en muslim.
Men det som motiverer meg til å fortsette med dette, er ikke bare alle komplimentene fra åpne hyggelige nordmenn. Det som først og fremst føles tilfredsstillende er når man klarer å få til en samtale med en som var meget negativ i starten. Når man får oppklart misforståelsene og samtalen avsluttes med at vedkommende selv strekker hånden for et vennlig håndtrykk, er øyeblikk som motiverer meg til å stå på gågata og fryse året rundt. Jeg har studert andre trossamfunn både på imamskolen jeg gikk på i England og på UIA. Til forskjell fra studiet på UIA, var det sjelden noe organisert feltarbeid på imamskolen. Våre oppfatninger av ulike trossamfunn var nærmest utelukkende basert på lærebøker og oppslagsverk. På UIA hadde vi riktignok litt feltarbeid og min gruppe valgte å besøke Jehovas vitner. Det ga oss et bestemt inntrykk av dette trossamfunnet. Senere, da jeg ble kjent med et vitne på UIA, ble inntrykket mitt av Jehovas Vitner kraftig nyansert, og det gikk opp for meg at man aldri skal generalisere en folkegruppe.
Fra og med 2014 ble Ahmadiyya-menigheten også inkludert i Forum for tro og livssyn (FTL) i Kristiansand. FTL arrangerer både offentlige og interne dialog-
Det som først og fremst føles tilfredsstillende er når man klarer å få til en samtale med en som var meget negativ i starten.
møter som jeg har lært mye av. På møtene får man muligheten til å bli bedre kjent med mennesker av annerledes tro og livssyn. Det tas opp sensitive temaer som ytringsfrihet og abort. Her inviteres erfarne mennesker, som oftest religiøse ledere, som alltid har noe klokt å si. Etter samtlige av disse dialogmøtene har jeg gått hjem med en følelse av å ha blitt mye klokere og innsiktsfull om det aktuelle temaet, samtidig som jeg har blitt klar over hvor vanskelig det er å ta ett bestemt standpunkt i slike emner. K unnskap er verdifullt, selv om den finnes utenfor eget trossamfunn. Profeten Muhammad har sagt: «Visdommens ord er (som noe) den troende har mistet. Hvor enn han finner det, så har han mest rett på det og det er hans.»
Denne visdommen finner man også i dialogarbeidet, og det er et økende behov for en bredere dialog, hvor alt fra Den norske kirke til humanistiske muslimer er representert. Behovet for dialog er det ikke bare mellom muslimer og ikke-muslimer, men også blant muslimer av ulike retninger i islam. På imamskolen lærte vi at shia-muslimene hadde andre hadith-samlinger som de anerkjente. Dette er nok riktig. Men jeg hadde inntrykk av at deres hadither var forskjellige fra de vi anerkjente. Dette inntrykket fikk jeg rettet opp da vi inviterte noen shia-muslimer til et arrangement. Deres definisjon av muslim ifølge hadith var like romslig som vår: «Den som ber vår bønn, vender seg mot vår qibla og spiser vår slakt, så er vedkommende muslim.»
Behovet for dialog er kanskje enda større mellom ahmadiyyaog sunnimuslimer. Det ser man når jeg møter muslimer på stand som er sikre på at vi i Ahmadiyya ikke er muslimer eller at vi (Gud forby) har forandret Koranen. I visse miljøer er det tabu å nevne Ahmadiyya eller dens grunnlegger, med mindre det er i negative ordelag. Det frarådes fra religiøs diskusjon med ahmadiyyamuslimer. I ekstreme tilfeller har visse sunni-imamer også oppfordret sine medlemmer til å brenne bøker de har fått av meg. Folk tør ikke å ta imot bøker fra oss i frykt for at noen i familien skal finne ut at de studerer Ahmadiyya. Visse bedehus og kristne studentorga- nisasjoner er på sin side ikke særlig bedre, når de tar såkalte eksmuslimer som god fisk og gir dem talerstol for å fortelle «sannheten» om islam. Det er mange ungdommer i min egen menighet også som jeg kunne ønske jeg hadde mer dialog med. Jeg føler det er mange som ikke tør å åpne seg, som om jeg vil dømme dem.
Det finnes også mange muslimer som lever et vanskelig liv, fordi vi som imamer enten ikke er flinke nok til å få kontakt med dem, eller at de ikke er flinke nok til å ta kontakt med imamene for å finne løsninger på religiøse spørsmål. Ofte praktiserer de sin tro vanskeligere enn det islam forlanger av dem. Nok et problem som belyser viktigheten av økt dialog.