Med gullfeber i blodet
25 gram gull. Det ville det ha blitt på hver av oss om alt gull som er funnet i verden, hadde blitt likelig fordelt. Og ennå er omtrent 85 prosent av jordas gull ikke funnet.
Ikke rart at mange har blitt grepet av gullfeber – fra de spanske conquistadorer til gullgraverne i Yukon. Og vår egen dansk-norske konge Christian IV! Han fikk sitt eget «Guldbjerg» på Hisøya utenfor Arendal. Men hvor mye gull det kom ut av bestrebelsene, er uvisst.
Christian Qvart var en fargerik konge i den lange rekken av Christian-er og Frederik-er. Han benyttet seg av sine eneveldige rettigheter og fikk 24 barn med en rekke kvinner. Virketrangen var stor, og i løpet av sine 60 år ved roret var han 25-30 ganger i Norge.
En av disse gangene kom han til Arendal. Kongen hadde fått malmprøver fra Barbu Jernverk, prøver som så ut til å inneholde gull. Og Christian var meget interessert. Etter mange kriger var statskassen tom. Sølvverket på Kongsberg og kobbergruvene på Røros var i gang, men ingenting lød mer forlokkende enn ordet gull!
På kongelig befaling ble letingen satt i gang, både i Barbu og på et enda mer lovende sted, Grødevigen på Hisøya. Tønne eller tønne med malm ble fraktet med seilskip til en utålmodig konge. Men ekspertene var skeptiske. Både kongens myntmester og gullsmedmesteren i Christiania sa at om man fikk gull av denne malmen, så skulle de la seg henge!
Men kongen ga seg ikke, kalte åsen på Hisøya for «mitt Guldbjerg» og fikk analysert lass etter lass på laboratoriet på Rosenborg slott. Og sannelig kunne kongen vise fram noen gulldukater til slutt!
«Etter tradisjonen er de såkalte brilledukatene fra 1647 slått av gull fra Arendal,» skriver Nils Voje Johansen i boka «Gull- og sølvgruvedrift på Hisøy».
Kongen lot prege på gullmyntene «Vide mira domi» - «Se underet hjemme». For å understreke sitt poeng lot han prege et par briller på myntene, nå kunne skeptikerne virkelig se at han hadde rett! Det var gull i de norske fjell!
Så mange dukater ble det ikke, i dag har vi rundt 10 av dem. Og en dukat veier bare tre-fire gram. Én av dem ligger godt gjemt i magasinene til Aust-agder kulturhistoriske senter etter at den ble kjøpt på auksjon i 2007.
VAR DET GULL På HISØY?
Var det så gull man fant? Eller ble dukatene laget av gull fra et helt annet sted? Tja.
-Kongen var nærmest ruinert, og disse dukatene var nok et fremstøt for å øke kredittverdigheten. Om gullet var fra Hisøy vet man ikke, og det er blitt snakket om at noe kanskje kastet oppi litt gull for å narre kongen, men det tviler jeg på, sier Nils Voje Johansen.
Geologen Hans Reusch, direktør for Norges Geologiske Undersøkelser, besøkte gruven i 1915. Den var delvis fylt med vann, men han fikk med seg noen steinprøver.
Han fant malm med mye biotitt. Dette kan minne om gull og blir kalt «kråkegull»... Var det dette kråkegullet som vakte kongens begeistring? Uansett, kongen døde i 1648, og det ble ikke mer leting i Grødevigen.
Da skulle nok heller kongen vendt sine øyne mot Bidjovagge i Finnmark. Her var det gruvedrift på 1970- og 80-tallet. Først og fremst var det kobber man fikk ut, 24.000 tonn. Men også seks tonn gull, den største gullforekomsten i Norge. Det fantes et halvt gram gull per tonn malm.
Pannevasking etter gull i elver og bekker i Finnmark er en populær sport. Kanskje har det blitt 100 kilo på denne måten. Den største gullklumpen vi vet om veide 17 gram. Men det er småplukk i forhold noen steiner på Bømlo i Hordaland med et gullinnhold helt opp til et halvt kilo.
Uansett, Norge blir en smågutt i gullsammenheng. Verdensproduksjonen av gull har på 2000-tallet ligget på rundt 2500 tonn per år. På 1900-tallet kom mye fra Afrika, men de seinere årene har Australia, Kina, Russland og USA kommet sterkt.
NOE SKINNENDE I VANNET
Verdens største gullforekomster ble funnet nær Johannesburg i Sør-afrika i 1886. Gullinnholdet er på 6-7 gram per tonn, og det regnes for å være svært mye. Gruvene er verdens dypeste, enkelte går 3700 meter ned i jorden.
Verdens mest berømte gullfunn er nok likevel klumpene i Klondike 16. august 1896. Gruvearbeideren George Carmack var ute på fisketur med sin indianske kone Shaaw Tlaa da han oppdaget noe skinnende i vannet. Han tok fire «claims» og satte i gang med gravingen.
Først i juli året etter, da de første gull- jegerne ankom Seattle, begynte gullfeberen å rase. Rundt 100.000 håpefulle la i vei. Mange var svært dårlig forberedt, og enkelte historikere tror at nær halvparten av dem omkom av kulde og sult.
Gravingen var vanskelig. De store funnene fantes dypt nede i den frosne bakken og kunne bare bli nådd om man tente opp bål. I 1899 hadde gullgraverne funnet gull for 50 millioner canadiske dollar, men dette var kun nok til å dekke kostnadene.
Og mr. Carmack? Han ble søkkrik og forlot sin indianske kone som døde i fattigdom. Selv slo han seg sammen med en vakker bordelleier.
GULLSTANDARDEN
Gull har tiltrukket mennesker til alle tider. De gamle egyptere og sumerere oppdaget gullet for 7000 år siden. De eldste gullsmykkene er funnet i gravkammeret til farao Zer og er 5000 år gamle. På veggen i et annet gravkammer fra denne tiden er det notert at verdien av en del gull tilsvarte verdien av to og en halv deler sølv. Gullet ble tidlig en verdimåler.
Det er flere eksempler på at edle metaller ble brukt som betalingsmidler langt tilbake i historien. Storbritannia var det første landet som lovfestet gullstandard. Året var 1816. Gullstandard er et pengesystem der det er fastsatt ved lov at pengeenheten skal ha et visst gullinnhold.
Mange land fulgte Storbritannia i 1870-årene, og i den norske pengelov av 1873 ble det bestemt at gullinnholdet i den norske krone skulle være 0,40323 gram gull. I 1892, i Lov om Norges Bank, ble det bestemt at seddelmengden ikke måtte overstige gullbeholdningen pluss 425 millioner kroner.
Utbruddet av første verdenskrig i 1914 førte til at gullstandarden ble suspendert i de fleste land, også Norge. I 1928 ble standarden gjeninnført her til lands. Men i 1931 var det atter dårlige tider, og standarden ble nok en gang suspendert, både i Storbritannia og Skandinavia.
Gullet har ikke lenger så mye å si. Og i 2004 solgte Norges Bank landets gullbeholdning, med unntak av sju gullbarrer til utstillingsformål og 3,5 tonn av gullmynter som var med på den berømte «gulltransporten» i 1940.
Argumentasjonen for å selge gullet var at det bare utgjorde én prosent av bankens internasjonale reserver. Salget har ikke vært blant bankens største suksesser, ettersom gullprisene økte kraftig i årene etterpå. Det var imidlertid få sentralbanker som forutså den kraftige stigningen.
MENS BOMBENE FALT
Men tilbake til gulltransporten! Allerede i 1938 hadde sentralbanksjef Nicolai Rygg startet arbeidet med å få gullet ut av landet i tilfelle krig. Over 1500 kasser gull og
39 tønner gullmynter sto klar.
På ettermiddagen 8. april ble det bestemt at evakueringen skulle foregå neste dag. Tidlig 9. april ble gullet lastet om bord på 25 lastebiler. Den siste kom av sted i ett-tiden, mens tyske soldater marsjerte ned Karl Johan.
Gullet ble plassert i Norges Banks hvelv på Lillehammer. Derfra ble det rekvirert et tog med 12 vogner, og en vaktstyrke fra Jørstadmoen fulgte transporten, deriblant dikteren Nordahl Grieg. Toget kjørte bare om natten, og på dagen ble det kamuflert. Til slutt ankom følget Åndalsnes, bare for å gjøre retrett til Romsdalshorn stasjon på grunn av heftig tysk bombing.
Ferden gikk videre nordover til Tromsø før gullet ble fraktet i sikkerhet og havnet i banker i New York, Montreal og London. Med gullet i behold økte den norske eksilregjeringens handlefrihet. Gulltransporten hadde stor symbolsk betydning for motstandskampen.
Om det i dag er lite gull i Norges Banks hvelv, behøver man ikke å fortvile. Norge har store havområder, og kaster du deg ut i bølgene, kan du si at du bader i gull! Rundt i verdenshavene finnes det tusenvis av tonn gull. Problemet er at det er så mye mer vann. I det nordlige Atlanterhavet er det 10-30 deler gull per billiard deler vann!
GULL-LANDET I ASIA
Mange mennesker har et forhold til gull. Men det er ingen som slår inderne! I 2007 omsatte India 773 tonn gull, omkring en femdel av verdensmarkedet. India produserer svært lite gull selv, men inderne har hamstret oppimot 18.000 tonn, 40 ganger så mye som nasjonalbanken i In- dia. Særlig ved brylluper skinner det i gull, og inderne bruker 400 tonn gull verdt 25 milliarder dollar i forbindelse med brylluper hvert år.
Med de høye prisene på gull det ikke rart at mange, særlig i middelalderen, prøvde å lage gull. Men alkymistene kom ingen vei, det eneste de oppnådde var å øke vår viten om kjemi med de mange eksperimentene.
I Sør-amerika levde lenge sagnene om gullandet El Dorado og de syv byer av gull. Men ekspedisjon etter ekspedisjon forsvant inn i ugjennomtrengelige jungler og kom aldri tilbake.
Men Christian Qvart fikk da noen gulldukater ut av sitt lille eventyr. Enten gullet kom herfra eller derfra…