Integrering, inkludering og fellesskolen
Tankesmien Agenda har utarbeidet «10 bud for bedre integrering» sammen med sentrale politikere.
De sentrale politikerne er: Bård Vegar Solhjell, stortingsrepresentant Sosialistisk Venstreparti (leder) Jette F. Christensen, stortingsrepresentant og sentralstyremedlem Arbeiderpartiet Dagrun Eriksen, nestleder Kristelig Folkeparti Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim, nestleder Senterpartiet og Sveinung Rotevatn, stortingsrepresentant Venstre.
Bud nr. 7 av de 10 handler om skolen og skolens rolle i integreringsprosessen.
De konkluderer med at fellesskolen er vår viktigste integreringsarena. En enighet som brukt riktig, med politisk tyngde og vilje, kan være en erkjennelse og en situasjonsforståelse som kan avgjøre vår spennende framtid, hvordan våre barn, barnebarn og oldebarns liv vil bli. Et liv i trygghet, harmoni og fellesskap, eller et liv i mistenksomhet og strid, i motsetninger og konflikter. Sentrum/venstre har skapt et håp om at det kan være mulig å skape et samfunn hvor den offentlige skolen og et felles sosialt miljø fungerer som en helt nødvendig smeltedigel, der barn og unge fra forskjellige kulturer og religioner, forskjellige trossamfunn, forskjellige sosiale miljøer opplæres og sosialiseres sammen. K jennskap, vennskap og tillit må skapes og utvikles i naturlig samvær i barnehage, på skole og i fritid. Demokrati, menneskerettigheter og identitet må verdsettes i fellesskap. De må trene sammen, spille sammen, konkurrere i fotball, håndball, basketball. De må synge sammen, gå på kino sammen, danse sammen, drømme sammen; kritisere lærere og foreldre sammen; snakke, diskutere sammen og erte hverandre. Gråte sammen, sørge sammen og glede seg sammen. Som barnesangen uttrykker det: «Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir».
Fellesskolen er helt grunnleggende for å lykkes med integreringen, sier de. Den er avgjørende for å sikre og utvikle et fargerikt Norge. Men dersom de vil skape politikk og selv ha tro på sitt prosjekt, så hadde konklusjonen vært enda mer bærekraftig, troverdig og håpefull hvis de hadde vært mer konkrete på hvordan de skal styrke fellesskolen, hvordan de tenker seg fellesskolen i framtidens Norge; dens oppgaver, dens innhold, og ikke minst hvem som skal få sin opplæring og sosialisering der. D e burde kommet med noe annet enn kun vakre setninger som det er lett å
Skolen er så basisk i en økende integrering at ansvarsfulle politiske partier ikke kan behandle den uten å gå inn på grunnleggende forutsetninger.
bli enige om. For når man ikke tar opp det vesentlige, nemlig friskolenes posisjon og betydning i våre skoleløp, men bare tusler rundt grøten med skeptiske blikk på hverandre, så er det politiske arbeidet ikke fullført. Og det er viktig å handle før det er for sent. Skolen er så basisk i en økende integrering at ansvarsfulle politiske partier ikke kan behandle den uten å gå inn på grunnleggende forutsetninger.
Det som hindrer en konstruktiv tilnærming, er at de kristne private skoler ikke må rammes. Og fordi de unnlater å nevne ikkereligiøse friskoler. Her står Venstres liberale grunnholdning i veien for fornuften. Derfor vil de «Gjennomgå kriterier for statlig finansiering av private religiøse skoler for å hindre etablering av skoler som segregerer elevene basert på kjønn og religion». «Det betyr at skolene må kunne gi et reelt tilbud til et mangfold av elever. Eksempelvis har kristne private skoler klart det - flere elever med muslimsk bakgrunn går på slike skoler.» N år vi smaker på den siste setningen, så forstår vi hvor vanskelig det er. Denne tankesmien vil altså ikke, eller er ikke i stand til, å tallfes- te antall elever med muslimsk bakgrunn som går på kristne skoler. Sannsynligvis er de så få at tallet virker mot deres hensikt. Sannsynligvis er flere elever færre enn mange og mangfoldet av elever innebærer elever fra en trosretning. Slik blir tåkepratet til, når kravet til en kortsiktig politisk enighet fullstendig overskygger et viktig langsiktig mål. Alle ønsker et multikulturelt samfunn uten parallelle kulturer og uten kulturelle gettoer. Alle anerkjenner nødvendigheten av å ta imot flyktninger, ta imot og hjelpe mennesker som lider. Men så kommer Venstre og Kristelig Folkeparti i konflikt med seg selv når det gjelder tiltakene. Man kan si at konservativ teori både i politikk og tro legger kjepper i hjulene for handlinger tilpasset den nye tid. Vi må innse at disse ikke lenger er bærekraftige. N år Venstre vil ha friskoler, så er det basert på den liberale delen i det sosialliberale partiet, utviklet for 200 år siden med en helt annen virkelighet, en helt annen verden, en helt annen befolkning og ingen globalisering og radikalisering og terrortrussel. Helt annerledes enn i dag. Disse endringene krever en helt annen måte å tenke på, ideer bygd på erfaringer fra nåtid. Er det mulig å tenke seg en integrerings- og inkluderingspolitikk uten religiøse overtoner eller ideologisk bakteppe? For er det ikke slik at de fleste problemer med integrering har sin årsak i et eller annet som kan knyttes til religion eller ideologi? Tenk hvor enkelt dette ville vært hvis vi river religion og ideologi vekk fra integreringsprosessen, og står igjen med en politikk hvor motsetningene kan knyttes til andre ting som økonomi, historie, sedvaner og språk?