Israel har beseiret palestinerne militært. De er også i ferd med å gjøre det politisk.

50 år etter Seksdagerskrigen er det kanskje på tide å innse at høyresiden i Israel har vunnet, og at kampen for en egen palestinsk stat er tapt. Det bør bekymre alle som er opptatt av den jødiske statens overlevelse.

Vidar Udjus, politisk redaktør

Mandag er det 50 år siden Seksdagerskrigen brøt ut. Krigen som forandret Midtøsten. Lille Israel vant en knusende militær seier over arabiske naboland. Og erobret store områder. Deriblant Vestbredden og Gaza, det som resten av verden nå definerer som Palestina.

Og siden har det vært sånn. Til tross for en lang rekke fredsforsøk og prosesser for å få til en tostatsløsning. Oslo-prosessen i 1993 var den mest banebrytende. Alle andre forsøk har bygget på den.

Men imens har Israel bygget bosettinger på okkupert land. Bygget og bygget. På Vestbredden. I Øst-jerusalem. Og rundt Øst-jerusalem. Både når forhandlinger med palestinerne har pågått - for å kjøpe seg fred blant bosetterne. Og når forhandlinger med palestinerne ikke har pågått - da har det jo ikke vært noen fredsprosess å ta hensyn til. Og særlig når palestinerne har gjennomført terroraksjoner - for å straffe dem. R esultatet er skremmende, eller imponerende, alt etter hvor man står. Det er uansett dramatisk, ja kanskje helt avgjørende: 50 år etter at Israel erobret Vestbredden (Judea og Samaria) bor det ifølge det israelske innenriksdepartementet 390.000 jøder der. Og 375.000 jøder i «omdiskuterte områder» i Jerusalem, det vil si i det palestinske ØstJerusalem.

Det er særlig høyresiden og de religiøse i Israel som har kjempet for å bygge bosettinger. Formålet har vært todelt. De ville la jøder komme tilbake til og bosette seg i bibelske områder. Og de ville skape såkalte fakta på bakken, det vil si: gjøre en palestinsk statsdannelse umulig.

Det siste målet har de langt på vei oppnådd. Bosettingene er etablert til dels langt inne på Vestbredden. Med egne veier som kun kan brukes av bosetterne. Palestina deles opp i enklaver. Slik det nå ser ut, kan en palestinsk statsdannelse knapt bli en levedyktig, sammenhengende enhet. D e som fortsatt jobber for en tostatsløsning peker på et viktig poeng, nemlig at de fleste bosetterne bor i det som etter hvert har blitt byer. Og at palestinerne etter alt å dømme vil godta at de av disse byene som ligger nærmest inn til selve Israel, vil bli innlemmet i den jødiske staten i en forhandlingsløsning. Mot at palestinerne får tilbake tilsvarende landområder andre steder.

Men selv om man tar høyde for det, vil trolig et sted mellom 100.000 og 150.000 bosettere måtte flyttes hvis et fritt Palestina skal opprettes. Alle som så hvor vanskelig det var å evakuere rundt 7000 jø- diske bosettere fra Gaza i 2005, kan forestille seg hvor vanskelig det blir å flytte det mangedobbelte fra de religiøst sett mye viktigere områdene på Vestbredden.

Det er også et poeng at det fortsatt er et visst engasjement i Israel for en tostatsløsning. Forrige helg deltok 15.000 i en demonstrasjon i Tel Aviv mot okkupasjonen og for et fritt Palestina. Det var flere enn observatører hadde trodd på forhånd. Omtrent samtidig viste en meningsmåling at 47 prosent av israelerne støtter en tostatsløsning basert på grensene fra før Seksdagerskrigen, mens 39 prosent er imot. L ike fullt føler ikke den jevne israeler noe akutt behov for å løse Palestina-problemet. Israel har som etablert - og forståelig - politikk at man ikke vil forhandle når motparten bruker vold. Men når det er stille, ser man heller ikke noe behov for at noe må skje. Satt på spissen: Uten vold - hva er problemet? Og når det kommer til valg, stemmer israelerne mer og mer nasjonalkonservativt. På de partiene som ikke vil ha en palestinsk stat. Som presser på for stadig flere «fakta på bakken» på Vestbredden. Og stadig nye kontrollposter for å øke sikkerheten for de stadig flere bosetterne. Mens palestinerne ydmykes, dag etter dag, år etter år.

Den israelske soldaten Oded Na’aman tjenestegjorde to av sine tre år i den militære førstegangstjenesten på en militær kontrollpost på Vestbredden. I boka «The Checkpoint» beskriver han hvor total kontrollen over palestinerne er:

«Siden det militære okkuperer landet som fienden bor på, kan man ikke erobre fiendens land mer enn man allerede har gjort. Og så lenge fienden ikke har noe land, har den heller ikke noen politisk uavhengighet, ingen mulighet for et sivilt liv.... Det palestinske folket, som et folk, kan ikke beseires ytterligere». D et er hele poenget. Israel har beseiret palestinerne militært. De er også i ferd med å gjøre det politisk, ved at tostatsløsningen svinner hen.

Men seieren er ikke varig, fordi dagens situasjon ikke kan vare. Og det eneste alternativet til en tostatsløsning, er en enstatsløsning. På en måte vil det være den endelige seieren for høyresiden i Israel.

Den gamle drømmen om Eretz Israel. Landet Israel. Fra Middelhavet til Jordanelven.

Men med den drømmen følger også flere millioner palestinere. Og i en enstatsløsning vil alle palestinerne måtte få samme rettigheter som de jødiske innbyggerne. Retten til å reise overalt. Jobbe overalt. Bosette seg overalt. Og retten til å stemme.

Slik det er i alle andre demokratiske land.

Men med det forsvinner også drømmen om en egen jødisk stat. For et Stor-israel kan ikke være både jødisk og demokratisk. I dag bor det ifølge offisielle amerikanske tall rundt 12 millioner mennesker mellom Jordanelven og Middelhavet. Rundt halvparten er jøder, den andre halvparten palestinere.

Alle ser at en slik statsdannelse vil oppleve store indre problemer. Men så lenge den israelske høyresiden er i ferd med å umuliggjøre en tostatsløsning, er det enstatsløsningen som gjenstår.

I euforien etter den sjokkerende og imponerende militære seieren i Seksdagerskrigen, konstaterte den nøkterne og kloke israelske utenriksministeren Abba Eban:

«Vi sitter her med to befolkninger. En av dem har alle sivile rettigheter og den andre er fratatt alle rettigheter».

50 år senere er det fortsatt slik. Men slik kan det ikke fortsette.