Stor ståhei for ingenting
Halvannen times musikalsk teaterunderholdning om fiskeoppdrett og genmanipulering er litt forvirrende og langsomt til å begynne med, men ender som et ok show.
«Kveiteprinsen»
Av Jon Rørmark (musikk), Åsleik Engmark og Askild Hagen (libretto) Regi: Arvid Ones Scenografi: Even Børsum Kilden Opera
Hvis du ser «Kveiteprinsen» og tror du ser en opera og ellers er av den nokså vanlige oppfatning at handlingen i de fleste operaer er tullete inntil det absurde, vil du få alle dine forventninger, eller fordommer, oppfylt. Men «Kveiteprinsen» er ikke en opera.
Det videre begrepet musikkteater er langt mer dekkende. En kan også snakke som show, rett og slett, om parodi, om lett underholdning, om absurd og ganske påkostet scenisk ekstravaganse. Selv opplevde jeg det nærmest som en moderne vri på Shakespeares minst like absurde komedie «Stor ståhei for ingenting». Bare med den forskjell at her ble det sunget i stedet for snakket.
Tre dyktige aktører dominerer scenen, enten de nå er folk eller fisk. Eller krabbe. Tuva Semmingsen, Espen Beranek Holm og Nils Harald Sødal har hver for seg lassevis med scenisk erfaring og har funnet sammen i et dyp- vannsoppkok av en fiskesuppe, og det ser ut som de koser seg og har det virkelig moro sammen.
I små mellomspill foran sceneteppet opptrer de sammen med musikerne: James Duddle, Hen- ning Seldal og Øystein Heide Aadland – samtlige med trekkspill, i noe som er en slags parodi på sørlandsviser.
Handlingen unndrar seg gjenfortelling. Til det er den for merk- verdig. Som i all annen opera, er det noen som dør. Eller fryses ned. Og tines opp igjen. Og noen som lever lykkelig til sine dagers ende. Det er lagt store ressurser i scenografi og kostymer.
Innimellom får vi noen riktig vakre scener fra Ny-hellesund. Og en ny vise fra Gamle Hellesund, eller var det omvendt?
Musikalsk sett dekkes svært mange sjangere. Noen hint i retning klassiske og velkjente toner forekommer, men ellers er det mye ny og frisk musikk som presenteres, særlig mot slutten der livlige rytmer gjør at helheten nærmer seg et Broadway-show, eller i alle fall noe fra Chat Noir.
Det er mye ståhei for ingenting, hvis en leter etter mening i denne oppsetningen. Men for den som har lyst til å oppleve noe en aldri har sett maken til før, kan det saktens bli spiselig fangst på kroken.