Kommentariatets komiske krumspring
De sto i kø for å dømme Jeremy Corbyn nord og ned før det britske valget. Når deres spådom om parademarsj for May faller i grus, kappes de om å fortelle hvilket sjokk som har rammet oss alle. Mest komisk av alle opptrer «vår egen ekspert» Jan Erik Mustad.
i Aftenposten på dagen for det britiske valget 8. juni gikk førstelektor ved Universitetet i Agder, Jan Erik Mustad, ut med en bastant spådom: «Derfor vinner Theresa May og De konservative valget i dag». Og tittelen lød: «I dag velger Storbritannia konservativt – igjen». Hvorfor denne skråsikkerhet? I en valgkamp som startet med et 20-prosents forsprang til de konservative, men som mer og mer dro seg opp til et spurtoppgjør, burde vel en nøktern analyse tilsi en U eller B på tippekupongen, og ikke en helgardert H. S å kom resultatet noen timer seinere, Corbyn gjorde det beste valg i Labours historie siden 1945, med unntak at ett Tony Blair-valg, og det ble en U, et «hung parliament» uten reint flertall for noen av de to store partiene, noe både undertegnede og mange andre påpekte som en mulighet i god tid før valget. Men hva er kommentator Mustads reaksjon på dette resultatet? Jo, han gjengis i tittels form i VG valgnatta: «Ekspert om det britiske valget: - Politisk jordskjelv!» I stedet for litt ydmykhet, ser vi kommentariatet i full utfoldelse. Først maler man opp et stort bilde av hva som skal skje. Og når dette bildet går i knas, griper man til betegnelser som «sjokk» og «jordskjelv». Det verste er at nøyaktig det same skjedde ved Eu-valget for et år siden. Da sto den samme Mustad foran Big Ben og garanterte på riks-tv at brexit ikke kunne skje. Det er som en illustrasjon på Karl Marx’ berømte utsagn om at historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse. Kommentariatets krumspring kaller i så måte på smilet.
Men Mustad er i godt selskap. Per Edgar Kokkvold slo i Aftenposten 20. mai fast at «Britene velger seg May» og mente å vite at «hennes beste tid er nå». Om motstanderen kunne han slå fast at «tanken på Corbyn som britisk statsminister i virkeligheten er en utenkelig tanke.» To dager etter valget hadde pipa fått en an-
Dette er den nye, men akk så «tradisjonelle» arbeiderklassen som opplever den kapitalismen som har fått fri utfoldelsesmulighet under etterfølgende tory- og Labour-regjeringer.
nen lyd, nå i Dagbladet: «Theresa May er ferdig, sier Storbritannia-ekspert Per Edgar Kokkvold.» E n som alltid blander seg i koret er Civitas uoppslitelige kronikør Bård Larsen. Dagen før valget lød det: «Labo- ur under Corbyn er ikke lenger et sosialdemokratisk parti, men (…) et sted mellom SV og Rødt, og mest Rødt.» Her får vi igjen, som hos Mustad, repetert at Corbyn støttet IRA og t.o.m. har «vist aktelse for Fidel Castro». Tenk det! Inkompetansen hos Larsen slår imot oss. Disse tre, men vi kunne også tatt med Dagbladets Marie Simonsen, står alle som eksponenter for et norsk kommentariat som bokstavelig talt speiler britiske tabloider som The Daily Mirror. På valgdagen lot de forsida pryde med et «Go Now» til Corbyn. Nivået sank noen hakk til Daily Mail som hadde et bilde av Corbyn som vampyr i ei likkiste, og enda noen til The Sun med det nå berømte «Cor-bin» der Labour-lederen kryper opp av ei søppelkasse. Selv om formen er ulik, er mye av innholdet det samme. Corbyn er «ytre venstre», som Mustad skriver med et intenst ønske om at høyresida igjen skal ta kontroll over Labour. Og han underbygger det med påstanden om at Corbyn har «liten appell utover den tradisjonelle arbeiderklassen og de som står nederst på den so- sioøkonomiske rangstigen». Det høres ut som han omtaler en liten identitetspolitisk minoritet, mens han i virkeligheten med harelabb farer over det som både brexit-valget og årets valg avdekker, nemlig at det britiske klassesamfunnet er blitt et utålelig sted for et flertall av folket. Det er dette Corbyn har fanget opp, og det han tilbyr er ikke noe annet enn sosialdemokratisk politikk, men av en sort som nå er blitt utrydningstruet i EU, og som derfor av «the pundits», kommentatorene, blir stemplet som ytterliggående. D en som har hatt fingeren noen tommer ned i jordsmonnet for britisk arbeidsliv og fagforeningsvirkelighet, vet at det fins en annen fortelling. Jeg har besøkt de nye online distribusjonssentre, som Amazon (som snart fins i hvert Eu-land) eller Asos i Yorkshire, der flere tusen korttids vikarbyråansatte kjemper om fast ansettelse med vilkårlige arbeidskontrakter, trynetillegg og null oppsigelsesvern. Dette er den nye, men akk så «tradisjonelle» arbeiderklassen som opplever den kapitalismen som har fått fri utfoldelsesmulighet under etterfølgende tory- og Labour-regjeringer, og som har ført til at mange unge har blitt fullstendig politisk fargeblinde og apatiske. D en som ikke har forlest på tabloidenes propaganda har skjønt at noe er på gang. Selv skreiv jeg en bloggartikkel uka før valget med tittelen «Kan folkefienden Corbyn bli statsminister?» - med referanse til en satiretegning der Corbyn ble framstilt som et flaksende fugleskremsel, titulert «Public Enemy no. 1». Jeg kan få rett, ikke fordi jeg er spåmann, men fordi jeg prøver å fange opp hva som skjer i den nye europeiske klassekampen i emning, i stedet for å hengi meg til valgpolitiske tippekuponger. Fordelen med det er at en slipper å tvinges til utallige knebøyninger når virkeligheten går en imot, og med rette bli beskyldt for å skifte mening slik andre skifter skjorte.