Terje Vigen – som musikal
Ibsens velkjente dikt til Ketil Bjørnstads mindre kjente toner er blitt en musikal verd å oppleve, men uten de store musikalske høydepunkt.
Terje Vigen – En Musikal
Tekst: Henrik Ibsen
Musikk: Ketil Bjørnstad
Regi: Birgit Amalie Nilssen
Hovedrolle: Tomos Young
Terje Vigen som musikal, presentert på den imponerende og utfordrende scenen i steinbruddet i Fjæreheia, er enda en tolkning, eller gjengivelse, av ett av den norske litteraturhistoriens mest elskede og samtidig mest forterpede verk.
Typisk er det at teatersjef og regissør Amalie Nilssen i velkomstordene i programheftet forteller at dette diktet har levd med henne og i henne etter at hun måtte skrive det som straffelekse i barneskolen! Klarer Kilden Teater i Fjæreheia å løfte diktet frem igjen, gjøre det relevant og levende for alle generasjoner, for dem som kjenner diktet og har det i hjertet, og for dem som aldri har hørt det?
Oppsetningen er fremfor alt spektakulær. Nok en gang viser steinbruddet, med den enorme granittrøde bakveggen, seg som et nesten magisk sted for teater. Og når mørket faller på, naturens lys minsker i styrke og lyskasterne får gi sin magi til scenen, da skjer det store ting i en utsøkt scenografisk konstruksjon med sjekte, mast, seil og fjell. Enkle virkemidler skaper illusjoner av et hus, av bauner og bål, av storm og stille – det siste ikke minst i musikken og koreografien.
Teksten er autentisk Ibsens. Musikken er umiskjennelig Bjørnstads. De som har opplevd hans toner fra 1990, satt til den faktisk hundre år gamle filmatiseringen av Terje Vigen (Victor Sjöström 1917), vil kjenne igjen mye av musikken. Ofte nok tenker jeg på Ketil Bjørnstad som skaperen av den vakreste av alle norske melodier fra andre halvdel av forrige århundre, nemlig «Sommernatt ved fjorden». Tonesettingen til denne filmen, og til denne musikalen, mangler den melodiske nerve og fantasi som Bjørnstad nettopp røper i «Sommernatt ved fjorden». Med sine uendelige gjentakelser av korte, enkle formuleringer, fire toner opp og ned og opp og ned, eller hamring på akkorder, blir deler av musikken anmassende og nesten irriterende.
Sårt tiltrengte hvilepunkt blir episodene av familielykke og idyll, der Bjørnstad alene på klaveret serverer gjenklanger av noe vakkert, melodiøst og stillferdig, som han selv sier i programheftet: I spennet mellom hav-epos og skillingsvise. Rule Britannia kommer hele tre ganger, i en slags forvridd harmonisering og illustrerer selvsagt den engelske sjømakts overherredømme, greit nok, men det er noe med å gjenta inntil det overflødige.
Forestillingen har mye dans, og jeg spør meg selv om den er en smule over-koreografert? De tretten danserne som illuderer hav får i alle fall ikke anledning til å fryse i sommernatten, de er jo i sving nesten kontinuerlig i halvannen time. Hovedperson Tomos Young som Terje Vigen får spille utrolig mye på et kroppsspråk som i perioder nærmer seg det spastiske. Det begynner slik og det kommer igjen mot slutten. Det er sterkt. Men det tar kanskje oppmerksomheten bort fra handlingen og teksten? Og tortur-scenen da Terje blir tatt av engelskmennene, er det dekning for den i teksten? Jeg syns det blir for mye av et frieri til et sensasjonshungrig publikum.
Innvendinger til tross: Forestillingen er verd å se. Den er vakker og imponerende. Teksten foreligger i sin helhet i programheftet og kan følges i skumringslyset utover natten, om behovet er der. Samtlige medvirkende gjør flott figur, og helheten er gjerne verd en kveld i Fjæreheia – også i år.