Fra Jemen til Ullevål sykehus
Sonja Kalsvik fra Søgne har sett hvordan hun kan bruke tiden til å redde liv. Etter fem år sier hun opp jobben i Leger Uten Grenser, og tar med seg erfaringene til fødestuen på Ullevål sykehus.
– Etter oppdrag i Afghanistan, Bangladesh, Somalia, Etiopia, Libanon, Sør Sudan og Jemen, trenger jeg å være vanlig jordmor på et norsk sykehus, sier Kalsvik.
JEMEN Nå
Det er kun tre uker siden Kalsvik kom hjem etter å ha vært medisinsk leder på et Abs-sykehus i Hajjah-provinsen, vest i Jemen. Hun var der i fem måneder.
– Det er grått, ørken, 48 grader og et enormt kolerautbrudd der nå, forteller hun.
Opplevelsene er vanskelige å snakke om.
– Vi hadde trodd at vi kom til å få en roligere april. At den store jobben vi hadde gjort for å redusere antall malariapasienter ville komme oss til gode.
Men så kom kolerautbruddet. Med ansvaret for omlag 200 ansatte og alle sykehusets pasienter, ble det ekstremt krevende.
Men 36-åringen pustet og fokuserte.
Hun visste at dette var hennes siste oppdrag på lenge og ville gjennomføre på best mulig måte.
Dagen da de første kolerapasientene ankom Kalsviks sykehus var operasjonssalene allere- de fulle av pasienter med malaria, kikhoste eller skader fra bilulykker og bombeangrep. Hun jobbet 24–7.
– Det hele var på et nivå som vi aldri noensinne har sett før.
Sykdomsutbruddet antas å ha rammet nesten 250.000 mennesker så langt.
å KOPLE AV
Jordmoren fra Norge har brukt tre uker på å komme seg. Allerede da hun pakket kofferten, merket hun at kroppen reagerte på opplevelsene. Hun ble forkjølet, hodet verket og det var vanskelig å konsentrere seg om å slappe av.
– Jeg har ikke helt klart å fokusere på å ha ferie før i dag. Det tar tid å legge alle inntrykkene fra seg.
For henne er det viktig å lytte til kroppen. Nå sier den at den vil være jordmor i Norge, og det på ubegrenset tid.
– Selv om jeg ser for meg å lande livet mitt i Oslo etter sommeren, kommer alltid døren til Leger Uten Grenser å stå på gløtt, sier hun.
Det er tøft å tenke på at problemene hun har opplevd fortsetter, men nå uten hennes hjelp.
– De er der, og det vil de være om jeg kommer tilbake om ti eller 15 år også. Sånn er det bare.
EN SPESIELL HENDELSE
Det er spesielt ett minne som har brent seg fast hos 36-åringen. Opplevelsen fant sted i Jemen. Sørlendingen var egentlig ikke jordmor på denne turen. Hun hadde ansvar for det administrative. Likevel sov hun med telefonen påslått under hodeputen, alltid beredt til å hjelpe.
– Denne natten ringte de meg, sier Kalsvik.
En bevisstløs, fødende dame med svangerskapsforgiftning hadde ankommet sykehuset. De trengte assistanse til å forløse barnet med keisersnitt.
– Da jeg kom fram måtte jeg gi beskjed til de ansatte om at vi ikke kunne operere den unge damen. Sykehuset var fult av pasienter.
Deretter løp hun og en venninne inn på et mørkt lager. De så nesten ingenting mens de endevendte rommets hyller for å finne en sugekopp. De måtte finne den.
– Hun var bare 22 år gammel, og det var fare for livet til både jenta og barnet, sier Kalsvik.
De måtte prøve å redde henne uten keisersnitt, og det klarte de.
– Hadde vi ikke funnet den sugekoppen hadde jeg presset henne inn i operasjonssalen, uansett hva.
NORSK VELFERDSSYSTEM
– Nå slutter jeg i en jobb som ikke
kan sammenliknes med hverdagen i en fødestue her til lands, konkluderer Kalsvik.
Kalsvik er opptatt av å tilfredsstille pasientenes behov, uansett hvor hun er.
– Nå gleder jeg meg bare til å kunne gi mine pasienter den oppmerksomheten som trengs – fullt ut. Til å kunne fokusere på god pasientomsorg, og ikke bare det å få jobben gjort. Det er mulig i Norge, og vi er heldige.