Fremmede barn - støt ut eller vern Det er også en skam at vi ikke gjør mer for de barna som forsvinner fra mottak – vi vet at noen av disse havner inn i kriminelle nettverk og menneskehandel.
KRF på Stortinget har merket seg Fædrelandsvennens prisverdige dokumentasjon i juli over enslige mindreårige barn og ungdom som har rømt landet vårt.
Det er ikke godt å vite at 1.108 mindreårlige nå er registrert med «ukjent adresse» fra UDI og har forlatt mottaket, noen befinner seg under broer og gatelangs i europeiske storbyer – gjerne norsktalende.
KRF har deltatt i stortingsflertallet om innstramminger i asylog innvandringsfeltet, men hele tiden arbeidet særlig for at vi som anstendig nasjon oppfyller våre internasjonale konvensjoner, menneskerettigheter og det vi mener er moralske forpliktelser. Dette gjelder særlig for denne gruppen barn og ungdom som har krav på vern uansett bakgrunn. Som saksordfører for integrerings- og bosettingssaken for kommunal- og forvaltningskomiteen i Stortinget våren 2016 kjempet KRF videre for at dagens situasjon ikke skulle oppstå. Jeg har arbeidet med dette i 4 år, og begreper som «ankerbarn», «det er foreldrenes skyld», «oppbevar dem i lukka mottak» osv., ikke er svar eller løsninger på denne delen av migrasjonsutfordringen. F or det første burde alle barn ha fått sin sak behandlet i løpet av 2 år. Ingen bør bruke barndommen på vent i et asylmottak - og 2 år er lenge i oppveksten. For det andre er det for mange som får «midler- tidig tillatelse», og tallet er økende. Midlertidigheten er ødeleggende for barns psykiske helse, og har ført til alvorlige forhold ved mange mottak for barn. Midlertidigheten oppleves som et avslag der man venter på endelig avgjørelse, gjerne ledsaget av en politiaksjon. Både verger, barnevernsansatte, mottaksansatte og regjeringens eget fagorgan UDI har slått alarm om selvmordstanker, selvskading, uro og de- presjon hos barna. Regjeringen har gjort alt for lite og for sent for å bedre situasjonen for disse barna. Det første regjeringen bør gjøre er å lytte til UDI sitt innspill om å kun gi midlertidig opphold til barn over 17 år, i dag er det fra 15 til 18 år. D et er også en skam at vi ikke gjør mer for de barna som forsvinner fra mottak – vi vet at noen av disse havner inn i kriminelle nettverk og menneskehandel. Norge kan ikke sitte stille å se på at de blir borte. Det ville vi aldri gjort med norske barn. Menneskeverdet kjenner ikke – og skiller ikke- ut fra etnisk opprinnelse. Dette må få større internasjonal oppmerksomhet. Virkemidler og tiltak må samordnes bedre i Europa. KRF vil bidra til at dette står på dagsorden. Utover dette mener KRF at både humanitær hjelp i nærområdene og framtidig målrettet bistand være langsiktige bidrag for å gi andre medmennesker et bedre og meningsfylt liv der de er. K rf har fremmet en rekke forslag for å møte utfordringen. Det gjelder forslag om å overføre ansvaret for ungdom 16-18 år fra UDI til barnevernet og krav om eget uavhengig tilsyn. Det gjelder satsing på barnefaglig kompetanse og flere ansatte for denne gruppen i hele asylkjeden. Det gjelder skolegang og meningsfylt hverdag i venteperioden for å stille krav og styrke motivasjonen for læring og integrering. Det gjelder fengsling, opphold på Trandum og uttransportering. De fleste er jo takknemlige, motiverte og lærevillige når de kommer. Dessuten har KRF konkrete forslag til tiltaksplan mot menneskehandel, egne team i politiet og en sentralenhet i barnevernet i Norge for å nevne noe. P r i dag har kun 110 mindreårige søkt om asyl i Norge (Udi-statistikk). Ankomsten nå juni 201 er lavere en de siste 20 årene. Dette skylder at østlig rute er stengt i Europa, avtalen med Tyrkia og andre forhold og rutiner innen Schengen-området og Dublin-avtalen. Norge med sine nærmere 100 veier og renseoverganger til utlandet, de aller fleste uten grensekontroll, er helt avhengig av et tett internasjonalt samarbeid, både innen humanitær innsats og politi- og sikkerhetsarbeide. Men 8.717 personer sitter fortsatt i mottak her i landet og venter på avgjørelse. Av de har 1.682 utreiseplikt. Situasjonen i dag er etter Krfs oppfatning av en slik karakter at vi av flere grunner kan ha kapasitet til å ta oss bedre av de barn og unge som trenger det. Vi har mye fagkompetanse, velfungerende byråkrati og kommune- ne har ubenytta ressurser etter oppskalering av mottaksapparatet ved den store ankomsten i 2015 og -16. Mange kommuner og private aktører, som har vist en stor vilje og innsats for å imøtekomme det statlige mottaksbehovet, sliter i dag med å finne egnet driftsform videre. K rf ønsker å ha en rettferdig, forutsigbar og human asyl- og innvandringspolitikk. Den skal være basert på realisme for velferdsordninger, menneskeverd i møte med det enkelte mennesket og kristen etisk praksis. De som ikke oppfyller kriteriene skal ut, Norge kan ikke hjelpe alle som ønsker et bedre liv.
Mitt ønske er at vi ser til at barn og unge, som er kommet hit av mange grunner vi både både kan like og forstå, eller mislike, skal få et raust og medmenneskelig møte med vårt land. Noen skal returneres til sin familie og hjemland der vi unngår ny internflukt. Andre får bli i et integrerende samfunn for å bidra, lære språk, få utdannelse og delta i samfunnet med plikter og rettigheter som våre egne barn.