«Hvor har du det fra?»

Falske nyheter ga faktasjekkingen fart. Hvis vi lykkes med å gjøre kildekritisk tenkning til noe også leserne er opptatt av, kan det være håp også om at mediebransjen vil overleve.

En roman fra 1949 gjorde et sterkt comeback på bestselgerlistene i vinter. På et tidspunkt i januar toppet George Orwells «1984» Amazon. com sin liste over mest solgte bøker. Det ble av mange oppfattet som en reaksjon på pressekonferansene til Donald Trumps daværende pressetalskvinne Kellyanne Conway’s minneverdige bruk av begrepet «alternative fakta».

Trumps gjentatte angrep på pressen, som han hevder sprer «fake news», møtes i vår bransje dels med frykt, dels med hoderisting og dels med håp. Men la oss ta den litterære referansen først:

George Orwells roman skildrer et totali- tært samfunn som styres av fire ministerier. Det såkalte Overflodsministeriet sørger for at det er konstant matmangel. Fredsministeriet sørger for at landet alltid har noen å være i væpnet konflikt med. Kjærlighetsministeriet er en slags alt-i-ett-organisasjon for innenriks kontroll og voldsbruk. Til slutt er det Sannhetsministeriet, som driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten. Dette kjenner vi best, siden romanen skildrer en som jobber der.

Nytale er opphøyd til kunstform i denne verdenen. Nytale er å ødelegge begreper ved å fylle dem med alternativt innhold. Slik som Conway ødelegger begrepet «fakta» ved å fylle det med «alternative fakta».

Falske nyheter er et omfattende og virkelig problem, men det er ikke, slik Trump og hans talspersoner hevder, de tradisjonelle mediene som driver med dette. Det har dukket opp et vell av nye informasjonskanaler på internett. Dette har brutt de tradisjonelle medienes informasjonsmonopol, og det er på mange vis bra. Det fungerer demokratiserende at alle nå kan ta ytringsfriheten i bruk uten å bli filtrert av redaksjonelle vurderinger. Men det har den ulempen at det også blir publisert mye tøv og en del propaganda. Dette stiller høyere krav til mottaker av informasjonen.

Folk flest må rett og slett trene opp sin kildekritiske sans.

I forrige uke startet nettstedet Faktisk. no med publiseringer av faktasjekker av det offentlige ordskiftet i Norge.

De første 19 faktasjekkene var av utsagn norske politikere har kommet med. Noen fikk sine påstander verifisert, og noen ble tatt i å spre halvsannheter og direkte usannheter.

Den 20. faktasjekken var av Dagens Næringsliv, som i en artikkel om kostnadsoverskridelsene ved ombyggingen av Stortinget, skrev at parlamentet hadde ansatt en fransk kokk som angivelig bakte makroner til de folkevalgte. Kostnadsoverskridelsene er virkelige, men detaljen om de fargerike makronene var ikke riktig.

Hvorfor er det viktig å få detaljene korrekte? Det handler dypest sett om troverdighet. Jo mer fragmentert nyhetsbildet blir, jo viktigere blir tilli- ten til avsender. Hvis leseren vender til å ta sannhetsgehalten i artiklene i en bestemt avis med en klype salt, da er det ikke lengre forskjell på den avisen og «alt annet» man finner på nettet. Da er det mye som faller. Betalingsviljen for informasjonen vi lever av å formidle, er kanskje det første.

Men samfunnet får etter hvert større problemer enn et par tusen arbeidsledige journalister. Hvis ikke det finnes troverdig, maktkritisk journalistikk, mister de formelle maktutøverne et nødvendig korrektiv. Ideen om det frie og liberale demokratiet har gått hånd i hånd med framveksten av fri presse. Jeg tror de forutsetter hverandre, og jeg håper jeg slipper å finne ut om det er riktig eller galt tenkt. Det Faktisk.no skal gjøre framover, er en journalistisk kjerneoppgave. Trengs de da som et selvstendig prosjekt, som både NRK, TV2, Dagbladet og VG stiller seg bak? Jeg tror ikke det bør stilles som et ja/neispørsmål. Trengs det økt kunnskap om kildekritisk metode? Svaret på dét er utvilsomt ja. Har pressen slurvet for ofte? Ja, igjen.

Vi har, som bransje å betrakte, i fellesskap servert våre lesere hauger og lass av saker om tull og ubetydeligheter.

Vi har laget agurknyheter året rundt, ikke bare i agurksesongen. Når vi gjør det, tråkker vi på det som i journalistutdannelsen kalles «vesentlighetskriteriet».

Men syndelisten er lang. Vi har skrevet for mange saker om politiske intriger basert på anonyme drittkastere. Og vi gjør en mengde faktafeil. Vi har skrevet økonomisaker der vi blander millioner og milliarder, og vi viser jevnlig for all verden at vi ikke forstår statistisk metode når vi refererer meningsmålinger og andre undersøkelser.

I all denne elendigheten ligger det sporer til mye håp. Litt på samme måten som det ligger håp i stemmen til en pasient som svarer på legens spørsmål om ting som er ubehagelig i kroppen: Håp om at samtalen skal føre oss nærmere en diagnose, og dermed grunnlag for behandling. Noe av det flotte med journalistikk av ny- ere dato, er at man åpner seg mer om kildebruken. Det finnes ennå noen få unntak, de få, muntlige kildene vi av og til snakker med, som har krav på beskyttelse. Men utover dette, så vil både vi og leserne tjene på åpenhet rundt hvordan vi kommer frem til vurderingene vi gjør.

Vi journalister må altså skjerpe oss. Og hvis vi gjør jobben vår skikkelig, så vil kri-

tiske lesere se forskjell på ekte vare og falske nyheter.

Metoden er enkel. Dere som ikke har brukt begrepene fra faget vårt før, dere har gjort den samme øvelsen likevel. Når dere får høre noe nytt som er lite trolig, så kommer det en liten skeptisk rynke fram i panna og så spør dere: «Hvor har du det fra?». Og når dere spør slik, så betyr det noe for dere hva som er originalkilden til opplysningen dere nettopp fikk høre.

Hvis dere forventer av oss som skriver nyheter at vi skal vise frem troverdige kilder, så trekkes vi i riktig retning. Hvis folk stiller det spørsmålet oftere, så vil man lettere se forskjell på tøv og falske nyheter og ekte journalistikk.

Derfor tror jeg de kriserammede mediene vil klare seg, om man fokuserer på samfunnsoppdraget og holder kvaliteten høyt. Noen annen medisin tør jeg ikke verken ta selv eller anbefale andre. Bivirkningene blir fort alvorlige.

Ingen liker å dele saker på Facebook-siden sin, og få beskjed i kommentarfeltet at det de nettopp delte er feil. Eller verre: kanskje bevisst propaganda fra en tvilsom organisasjon. Ingen liker å bli lurt.