Eit forsvar for eit fortvila rop
Det er ein ulik kamp dette. På den eine sida Sylvi Listhaug, den raffinerte mester i dobbeltkommunikasjon.
På den andre sida idealisten Gjermund Orrego Bjørndahl, med solid kunnskap om den harde kvardagen og dei fæle opplevelsane unge flyktningar og asylsøkarar slit med. Eg forstår at han er verge for mindreårige flyktingar. Enda ein gong har Orrego Bjørndahl gått på Listhaugs effektive limpinne. Listhaug er sitert gjennom NTB i dei fleste aviser i landet 6. juli, med blant anna «Det er ikke bærekraftig over tid med så stor innvandring av økonomiske migranter som vi ser nå.» Både Gjermund Orrego Bjørndahl og eg ville heller sagt at sult, nød, fattigdom, korrupte regime og terror i fleire land i Nord-afrika og Midt-austen tvingar folk på flukt.
«Å ønske seg et bedre liv er forståelig, men gir ikke grunnlag for opphold i Europa», seier Listhaug. I heile intervjuet snakkar ho om migrantar. Ein migrant er ein person som flyttar frå eitt land til eit anna, og dei fleste som blir omtalt som migrant flyttar heilt frivillig fram og tilbake. Også flyktningar er migrantar. Men Listhaug nemner ikkje ordet flyktning. I staden seier ho at «Det er ingen som er interessert i å betale masse penger for å bli plukket opp, og sette dem i land på kontinentet der de kom ifra.» Underforstått: Dette er lykkejegarar, som også er rike nok til å betale for å flytte på seg. Ved å omtale alle som nå i all sin nød og fattigdom flyktar til Europa som migrantar, veit Sylvi Listhaug utmerka godt at mange høyrer henne seie lykkejegarar og med det snyltarar på våre velferdssamfunn.
I praksis er Listhaug «dømt» til å føre ein langt meir liberal innvandringspolitikk enn re- gjeringa Stoltenberg med Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde, med støtte frå Høgre i Stortinget. Imponerande nok har Venstre og Kristeleg Folkeparti tvunge Sylvi Listhaug til å få tilbake 340 av dei 380 mindreårige som blei vedtatt sendt ut av landet av Orrego Bjørndahls partifeller i Arbeidarpartiet. Men likevel seier Listhaug gong på gong at ho er strengare enn Ap. Det er ikkje korrekt i praksis. Gjermund Orrego Bjørndahl har lenge vore fortvila over sitt eige parti, kan vi sjå av lesarinnlegg og forslag. På fylkesårsmøtet i år fekk han gjennomslag for eit forslag om mjukare innvandringspolitikk, men forslaget blei stemt ned på landsmøtet. Fortvilin- ga over den umenneskelege behandlinga av dei som i flukt frå nød og sult er kome til Norge, har ført til at han enda ein gong har mista kontrollen over tastaturet. Det er leit, fordi det svekkar den rettferdige kampen han gjerne vil føre. Og Listhaug er smart nok til å svare med ein velkjent teknikk: Ho gjer seg sjølv til offer. Det er ordbruken frå ein djupt frustrert forkjempar som blir problemet og saka, ikkje kampen hans for eit verdig liv for noen av dei fattigaste og mest underkua i verda.
Problemet er sult og nød, fattigdom og krig. Det problemet løyser ikkje Norge aleine. Men vi kan prioritere heilt annleis enn statsråden vil. Vi kan straks hente kvoten vår av dei flyktningane som nå sit innsperra i Hellas og Italia. Vi kan behandle kvart enkelt menneske nettopp som eit menneske. Vi kan behandle dei sånn at den unge asylsøkaren og flyktningen synest det er tryggare å kome i utdanning og arbeid, og gjere nytte for seg i verdas rikaste land i staden for at han rømmer frå Englegård i Tvedestrand og asylmottaket i Lillesand til eit uverdig liv på gata i Paris.
Men vi må kontrollere kvar enkelt. Det er risiko for infiltrasjon, på samme måte som vi har sett i andre eksilmiljø og slik vi veit noen norske tilhengarar av Quisling forsøkte å infiltrere norsk motstandsrørsle under andre verdskrigen.
❞ Imponerande nok har Venstre og Kristeleg Folkeparti tvunge Sylvi Listhaug til å få tilbake 340 av dei 380 mindreårige som blei vedtatt sendt ut av landet.