Frykter for sovende terrorceller

Selv om byen offisielt er «befridd» fra IS, ligger fortsatt frykten for kalifatets krigere på lur bak gatehjørnene i Mosul.

Det var en gang Bilal fryktet han aldri ville se søsteren sin igjen. Høre varmen i stemmen hennes. Merke tryggheten i nærværet hennes.

Bilal var livredd for at hun skulle dø under bomberegnet i Mosul, mens han selv befant seg i sikkerhet 86 kilometer unna i byen Erbil.

– Hun satt fast inne i Mosul, kampene var ikke langt fra hjemmet hennes, så situasjonen var livsfarlig, sier Bilal på telefon fra sin fødeby.

BOMBE UTENFOR NABOHUSET

Det har gått 11 måneder siden han flyktet ut av den krigsrammede byen og ble en av de over 800.000 internt fordrevne flyktningene fra Mosul. Kampene i byen ville ikke roe seg – de ble tvert imot mer voldsomme. Kurdiske peshmerga-styrker hadde stormet byen for å krige mot IS, mens den irakiske hæren med støtte fra den amerikanskledede internasjonale koalisjonen hadde startet en offensiv mot byen.

Da det eksploderte en bombe – som IS ifølge Bilal hadde plassert utenfor huset til hans kristne naboer – fikk 25-åringen nok. Han pakket sine nødvendige eiendeler og flyktet sammen med konen, sønnen og for- eldrene sine til Erbil.

– Cirka en halv time etter vi hadde flyktet fra leiligheten var det en annen bombe som sprengte nær hjemmet vårt, forteller Bilal, og understreker flere ganger hvor heldige de var som rakk ut i tide.

LYKKERUS

Til Bilals frustrasjon hadde ikke alle i familien mulighet til å flykte. Flere av søsknene hans var tvunget til å bli igjen. Selv om han ikke kunne høre bombene regne over sin fødeby fra tilfluktsstedet i Erbil, visste han at søsknene hans var fanget i stormen. At hans elskede storesøster ikke kunne slippe unna.

– Noen ganger mistet jeg håpet, jeg tenkte at de ikke ville overleve.

Derfor var lykkerusen ubeskrivelig da Bilal etter flere måneders lengsel kunne gi sin storesøster en kjempeklem da hun tok imot familien utenfor døren til barndomshjemmet deres.

– Hun var den første jeg så. Da vi ankom, omfavnet hun meg og vi begynte begge å gråte, sier han.

– Jeg vendte tilbake til hjemmet mitt, familien min, vennene mine. Det var det beste øyeblikket i mitt liv, sier Bilal.

VENTET TO MÅNEDER

9. juli gratulerte Iraks statsminister, Hai-