Kirkens inngangsdør og utgangsdør
Birgit Amalie Nilssen har skrevet en tankevekkende og meget personlig kronikk i Fædrelandsvennen (16. juni) om sine kirkelige erfaringer.
Jeg vil kommentere noe av det hun skriver. Jeg skal også være mer personlig enn vanlig i avisinnlegg. Som teatersjef for Kilden er Birgit Amalie Nilssen en intellektuelt og kulturelt sentral person i Kristiansand. Hennes dialekt avslører henne som rotekte haugesunder. Som inngiftet og tidligere pastor i Haugesund har jeg kjent kirkelivet i byen meget godt. Om det er Misjonskirken hun sikter til med sin kritikk, fremgår ikke klart av kronikken.
Frikirkene har tradisjonelt stilt sosialt lavere enn Den norske kirke, men har likevel spilt en meget viktig rolle i kirkeog samfunnsliv. Helt fra Hans Nielsen Hauges dager har frie kirkelige bevegelser representert en sosial oppdrift i befolkningen. Her slapp vanlige mennesker til med talerett og ledelsesoppgaver. Dette skapte bevissthet om rettigheter og muligheter hos folk som ellers hadde lite innflytelse i samfunnet. Denne folkebevegelsen fikk mange steder stor betydning for arbeiderbevegelsen og for selve demokratiet.
Sosiologer har snakket om at «fromt folk blir fint folk», fordi de omvendte fikk nye verdier, skaffet seg utdannelse og dermed bedre jobber med høyere inntekter. Frikirkelig menighetsliv, som jeg kjenner best, har vært drevet av ressurssterke og kallsbevisste ildsjeler, som har ofret tid og penger på frivillig arbeid. Kirker og frikirker har vært blant de banebrytende i samfunnet for å hindre at barn og unge skulle falle utenfor. Dette har offentlige myndigheter gitt anerkjennelse. Dette er kirkens inngangsdør.
Men Birgit Amalie Nilssen skrev om kirkens utgangsdør. Til tross for alt det positive jeg ovenfor har forsøkt å skissere, er det ikke til å komme forbi at menigheter har hatt mange selvoppnevnte autoriteter som har villet styre andres meninger og livsstil. For en del år tilbake handlet det om teater, kino, dans, TV og ikke minst seksualmoral. Men det handlet også om teologiske spørsmål, som bibelsyn, eskatologi (endetidslære) og Israel. Hadde man ikke de rette meningene, kunne man være ille ute.
Slikt har ført mange ut av kir- ken gjennom bakdøra. Birgit Amalie Nilssen er en av dem, etter det hun selv forteller. Vår eldste datter, Marianne, er en annen. Hun sier at hun avskyr menigheter, ikke troen, men systemet. (Hun tillater at jeg skriver dette.) Hun er en skarpskodd intellektuell, meget talefør og en glimrende pedagog, som har skrevet lærebok om digital studieteknikk og arbeider med doktorgrad. Hun følte seg sosialt oversett da hun stilte sine spørsmål. Selv de beste hensikter forsvarer ikke slike holdninger overfor ungdom og andre som stiller viktige spørsmål. Slik støter menigheter folk fra seg, ofte de viktigste ressurspersonene. Dette skjer altså i den kirken som bekjenner tro på den Herre som var så inkluderende at han satte seg ut over lov og sedvane for å inkludere de utstøtte. Fariseere har fulgt i kirkens fotspor siden Jesus avslørte dem.
Som en kirkens mann har jeg likevel sympati for Birgit Amalies og Mariannes kritikk, fordi jeg avskyr denne typen intern og selvbestaltet kontrollvirksomhet. Slike aktører har ikke selvinnsikt nok til å se hva de holder på med. Eller for å si det med Jesu egne ord: Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Man må kunne diskutere viktige spørsmål saklig.
❞ Menigheter har hatt mange selvoppnevnte autoriteter som har villet styre andres meninger og livsstil.