Snart er det valg, og årets valg er et verdivalg.
Kjære deg som føler at landet vårt er truet av islam. Som er redd for terror. Kjære deg som vil verne om trygge, norske verdier. Gi et fredelig Norge videre til dine barn og barnebarn. Kjære deg som ser inn i fremtiden og blir dypt bekymret. Snart er det
Jeg er overbevist om at dette valget er det viktigste jeg har opplevd i min levetid. Norge trenger oss nå. Verden forandrer seg så fort at det er nesten umulig å henge med i svingene. Endringene bringer frem det beste og det verste i oss. Flyktningkrisen har brakt Norge til et veiskille.
Siden 1814 har vi bygget landet vårt. Ord for ord. Stein for stein. Over vannet stiger det frem. Furet. Værbitt. Et Norge vi kan være stolte av. Vi har en velferdsmodell resten av verden misunner oss. Lover som gir menn og kvinner full juridisk likestilling. Et solidaritetsprinsipp som har gjort et av verdens aller minste land til en viktig stemme i internasjonal politikk. Er det rart vi elsker dette landet? Er det rart vi er redde nå som verdiene våre er under press?
Mange som snart skal stemme, husker hvordan det er å leve i et Norge okkupert av en fremmed makt. Min far møtte aldri sin far. Farfar døde i et bombeangrep tre uker før min far ble født. Min mor husker best at hun snek brød gjennom piggtrådgjerder til russiske krigsfanger. Og at bomberommet hun måtte ned i hver gang flyalarmen gikk, var forferdelig mørkt.
Å leve i fred, blir aldri en selvfølge for en som har opplevd krig. Å forstå krig, er umulig for oss som alltid har levd i fred. Vi vil helst ha det sånn. Vi vil ikke forstå det vonde, uforståelige mørket som får mennesker til å ødelegge hverandre. Gasse i hjel små barn. Halshugge unge menn. Lage sexslaver av småjenter. Knuse hele samfunn. Hele land. Vi vil ikke forstå at den krigen folk flykter fra i dag, er like reell som den krigen som en gang herjet Norge. Vi er redde for at boblen vår skal briste. For at flyktningene skal ta
Verdiene våre er virkelig under press.
med seg problemene sine hit, til vårt fredelige hjørne av kloden. F rykten for Daesh, eller IS som de liker å kalle seg, er begrunnet. Grusomhetene de begår burde vært utenkelige. Og selv om denne terrororganisasjonen taper på mange fronter, har de vunnet en viktig seier: I ufattelig mange vestlige hoder, har de vunnet slaget om islam. Fredens religion er stjålet. Navnet islam er for mange blitt ensbetydende med terror. Fortvilte mennesker som prøver å ta religionen sin tilbake, ta avstand fra terror og gå i dialog, blir møtt med muslimhat. Nynazister vil igjen dyrke den ariske rase. Norske ministre kommer med utsagn vi tidligere bare kunne lese i de aller mørkeste krokene på nettet. Ordet Daesh betyr å skape splid, og spliden sprer seg. Verdiene våre er virkelig under press. Dessverre mangler vi tydelige ledere som maner til ro og minner oss om at Norge er bygget på en grunnmur av solidaritet og menneskeverd. Gir vi slipp på disse grunnleggende prinsippene i møte med mennesker i nød, har vi da et land å elske? V ed årets valg, er en stemme til Venstre en fullmakt til å la Sylvi Listhaug fortsette å splitte landet vårt gjennom sin hatretorikk. En stemme til Høyre, er en applaus til Frps fremmedhat. Og en stemme til KRF, er en stemme til å fortsette å misbruke Guds navn for for å stenge grenser. Selv en stemme til Ap er en stilletiende aksept av fryktretorikken som skjuler seg bak uttrykket ”en streng og rettferdig asylpolitikk”. Mennesker dør daglig på grunn av ordene ”streng og rettferdig”. Populistene trenger ikke vinne valget for å vinne politikken. De har allerede vunnet slaget om partiprogrammene til de fleste partiene våre. J eg er vokst opp i et hjem med en venstremamma og en høyrepappa. Hele livet har jeg trodd på å skape for å dele. Skape. For å dele. Den norske modellen. Jeg vet ikke når solidariteten forsvant fra norsk politikk, men det er ingen tvil om at idét våre stolte norske prinsipper måtte bryne seg mot den største krisen siden andre verdenskrig, sviktet våre ledere.
Ved årets valg kan jeg ikke lenger stemme på partiene jeg før kalte ansvarlige. Verden brenner. Europa må våkne. Et eneste spørsmål vil avgjøre hvem som får min stemme. Akkurat nå er det nemlig bare et spørsmål som betyr noe:
Hva gjør Norge for å redde mennesker på flukt?
Jeg håper 2017 vil gi oss et gigantisk valgskred mot SV, Rødt og MDG. Bare slik kan de andre partiene våre forstå at det ikke hjelper å kalle seg Ap, KRF, Venstre eller Høyre om de i realiteten fører Frps politikk. Spørsmålet kan ikke lenger være: Hvor få flyktninger kan vi slippe unna med å hjelpe? Spørsmålet må være: Hvordan kan Norge bidra til at alle får hjelp? Bare slik kan våre norske verdier reddes.