Rom for all slags kjærlighet
Anna Charlotte Larsen (45) velger å feste blikket på kjærligheten, ikke hatet.
kilden lyser som en regnbue, og det internasjonale regnbueflagget heises i den ene Sørlandskommunen etter den andre, i anledning Skeive Sørlandsdager. Hvordan føles det?
– Jeg ble utrolig rørt og stolt da jeg så bildet av Kilden i alle regnbuens farger. Det bildet er så vakkert, og kommer til å gå internasjonalt. Når Kilden tenner regnbuen kan man ikke unngå å legge merke til det.
Hvorfor er det så viktig at regnbueflagget vaier på kommunale flaggstenger?
– «Jævla homo» er fortsatt det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder. Da Kristiansands-ordfører Harald Furre i fjor heiste regnbueflagget på rådhuset, tok han på seg en rolle ingen i denne byen har tatt før ham. Det betyr utrolig mye at en leder i hans posisjon er så tydelig på at det er en samfunnsoppgave å heve verdigheten til en gruppe som ifølge alle statistikker har det vanskeligere enn andre. Da jeg vokste opp var det en skam å ikke være hetero, og det var noe man ikke snakket om. Furre gir barn og unge en trygghet på at de kan være seg selv. Han gjør det også lettere for læreren å si noe om hvorfor det ikke er greit å bruke homo som skjellsord. Men i Vennesla følger ordføreren flaggreglene og sier nei?
Jeg synes det er skuffende at Torhild Bransdal velger vekk muligheten til å ta den samme lederrollen i sitt lokalsamfunn. Regnbueflagget er et internasjonalt symbol på kjærlighet og en gyllen mulighet til å snakke om en god og viktig sak, som er veldig sårbar for mange. Men gleden over de som heiser flagget er mye større enn skuffelsen over de som ikke gjør det. Samtidig gjør det at noen velger å ikke heise regnbueflagget at vi får opp diskusjonen og refleksjonene som nå pågår om hvorfor det er viktig å jobbe for mangfold og inkludering, og forebygge at noen faller utenfor eller opplever at de ikke hører til. Hva blir høydepunktet under årets Skeive Sørlandsdager?
– Uten tvil paraden på lørdag. Å gå i parade i Kristiansand har vært litt flaut. I fjor, da flaggene ble kappet ned fra Lundsbroa, kom folk langveisfra og gav rekordoppslutning. Jeg tror det blir et folkehav i år, med god stemning, fest og feiring.
Du er leder av Fri Sør, som arrangerer Skeive Sørlandsdager. Hva slags samfunn vil du ha?
– Helst et samfunn uten behov for organisasjoner som Fri. At vi anerkjenner folk som de er, og at alle får elske den de vil. Da tenker jeg særlig på barn og unge som opplever en seksualitet som ikke samsvarer med den kroppen de er født i. Den ensomheten de står i. Det er derfor det å heise flagget er så viktig; det sender et signal om at de er gode nok. Er Skeive Dager kun for de på innsiden, eller kan alle komme?
– De er selvsagt for alle som lever i dette sammensatte og herlige samfunnet, med alt det byr på at muligheter og utfordringer. Mangfold og inkludering er sentralt. De som ikke har vært med på arrangementene før, blir slått av den gode stemningen. Alle er så glade. Det handler nok om at her kan de senke skuldrene og være akseptert. Her kan man kline med hvem man vil uten å få blikk på seg. For ti år siden var det flere egne steder for homofile. Nå er det mer ok å være seg selv også på vanlige steder.
Er det et paradoks at dere får økt støtte og oppslutning som følge av hatytringer, det skjedde også etter nazimarsjen i Kristiansand?
– Vi skulle gjerne sett at det ikke var på grunn av hatytringene vi fikk økt støtte. Jeg tror mange som reagerer på hatytringene ikke gjør det for å støtte skeive folk som gruppe, men rett og slett fordi det hatet ikke er noe de ønsker i samfunnet, ikke for skeive – ikke for noen. Samtidig gir oss oppmerksomheten oss muligheter, til å skape dialog og refleksjon. Hvor kommer alt hatet fra?
– Jeg vet ikke, og jeg forstår det ikke. Så er det viktig å huske på at de er en marginal gruppe. Men at de velger homobevegelsen når de har behov for å skape en fiende, er
pussig. Vår eneste kamp er for kjærligheten, og aksept av at det finnes flere kjønnsidentiteter enn to. Det bakenforliggende er vel at de er ute etter å bekjempe en samfunnsendring de ikke liker? Hvorfor er det mer utenforskap på Sørlandet enn andre steder?
– Det aner jeg ikke. Men kanskje det skyldes en arv, om at alt skal se så fint ut på utsiden. Hvis vi er for opptatt av fasade, blir vi konfliktsky og redde for å såre. Da blir det taushet i stedet for å ta sjansen på å spørre. Når vi hele tiden glatter over det vanskelige, går vi glipp av noen veldig fine samtaler. Hvis ikke du tør å åpne deg, skaper du heller ikke det rommet for andre. Vi sitter og snakker om vær og vind, mens det vonde svever rundt på innsiden.
Hvordan møter du konservative krefter som kritiserer dere for en radikal kjønnsideologi hvor «alt er lov», og at deres syn på seksualitet virker destabiliserende på samfunnsnormene?
– Så lenge vi møter hverandre som mennesker, tror jeg det går bra. Det grunnleggende er å vise åpenhet og ha tillit til andre. Men det er vanskelig. Det er noe vi må praktisere hver dag. Anne Grete Preus sier at «kjærligheten er et sted å feste blikket». Hvor fester du blikket?
– Jeg velger å feste det på kjærligheten. Få vil si nei på et direkte spørsmål om de vil være med på å gjøre verden bedre. Da må vi vise det, i praksis. Det er for lett å si at de andre er noen idioter. Afrikanerne sier «Jeg er fordi du er». Jeg blir til i møte med en annen. Å møte andre på en fin måte kan være utrolig vanskelig, men er så viktig. Det som skjer i ditt møte med andre har du selv ansvar for å leve i.