Hvis alle står på sitt

Mens alle partiene som tapte valget lurer på hva de skal gjøre: Løsningen for landet er ikke å samarbeide mindre.

Ide fleste partiene utenom de to regjeringspartiene pågår nå en selvransakelse: Hvorfor mistet de velgere? Og hva slags konsekvenser bør det få for de neste fire årene?

Et svar som ser ut til å gå igjen, er klarere markering av egne standpunkter. Det vil si sterkere opposisjon til regjeringen.

Det kan det kanskje være gode, kortsiktige, partitaktiske grunner til. Men hvis alle legger den strategien til grunn, er det dårlig nytt for landet.

Arbeiderpartiet er et av de partiene hvor dette nå diskuteres. Jonas Gahr Støre stilte på landsstyremøtet tidligere denne uka spørsmål om Ap hadde inngått for mange kompromisser i forrige periode. Hans parti inngikk blant annet forlik med regjeringen om asylpolitikken, Forsvaret og politireformen.

I kampen om posisjoner i Aps stortingsgruppe ser man også tegn til at inngåtte kompromisser har blitt brukt som argumenter mot de som var involvert. Anniken Huitfeldt har blitt utfordret av Espen Barth Eide i kampen om ledervevet i den prestisjetunge utenriksog forsvarskomiteen. Mot henne har ett argu- ment vært at hun var sentral da Ap inngikk forlik med regjeringen om Forsvaret. Det ble en svært vanskelig sak for Ap i kampen om velgerne i nord, og partiet trakk seg i siste liten i spørsmålet om nedleggelse av Andøya flystasjon.

Det vil være svært synd for landet hvis denne tenkningen slår gjennom. Vårt politiske system trenger tydelig og aktiv opposisjon. Men det er også helt avhengig av kompromisser. Det gir ofte de beste løsningene. Og vel så viktig: Det sikrer på viktige områder langsiktige løsninger som ikke endres i takt med skiftende politiske flertall. Pensjonsforliket er et eksempel på det fra den rødgrønne regjeringens periode. Asylforliket er et eksempel på det fra den blå regjeringens periode.

Denne tradisjonen er det viktig å ta vare på. Det bør ikke være noen motsetning mellom å fremme egne standpunkter og kritisere de andres, og til slutt å inngå kompromisser. Det vil gi delvis gjennomslag for egen politikk – og sikre at landet styres på en best mulig måte.

Vårt politiske system er helt avhengig av kompromisser.

Partilederne Erna Solberg t.v.), Audun Lysbakken, Trine Skei Grande, Jonas Gahr Støre og Siv Jensen etter en av partilederdebattene i etterkant av valget.