FØDSELSRIFTER
–Jeg lekker fortsatt luft, avføring og urin – det bare kommer. Jeg går på smertestillende hver dag, og må til tider føre avføringslogg og smertelogg, sier sørlandskvinnen «Heidi», som ønsker å være anonym.
Norge var i 2013 blant de verste landene på fødselsrifter i Europa. Sørlandet sykehus var i 2013 det tredje dårligste sykehuset i Norge på dette området, ifølge medisinsk fødselsregister. Den sommeren fødte Heidi sitt første barn på sykehuset i Kristiansand – en fødsel som varte over to døgn, og som endte med forløsning med tang.
– Mot slutten av fødselen blødde jeg mye, og hjertelyden på barnet forsvant. De klippet opp, og barnet ble tatt med tang. Jeg visste jo ikke hvor vondt man skulle ha, men ble redd da jeg så hvor mye blod det var, sier kvinnen.
Hun forteller at legene forsvant ut av fødestua med barnet, mens Heidi ble fraktet inn på operasjonsstua i all hast. Hun våknet etter operasjonen med store blodansamlinger på det låret, med en forsikring om at det kun var sydd et par «pyntesting» nedentil.
Først ti måneder senere skulle det vise seg at både indre og ytre lukkemuskel var revet rett av, og at hun var påført rifter av grad 3C på en skala som går opp til 4.
Økning i sommerferien
Våren etter Heidis fødsel var Hanna Oommen på plass i ny jobb som fagutviklingsjordmor ved fødeavdelingen i Kristiansand. I hendene fikk hun tildelt statistikken som omfattet flere kvinner som i ulik grad hadde fått alvorlige rifter under fødsel ved sykehuset de tidligere årene, og som senere også skulle omfatte Heidi.
Gjennomgangen i ettertid har vist at situasjonen kan bli sårbar under travle perioder når for eksempel ferieavvikling gjør det nødvendig å bruke ressurser utenfra. Beskjeden Oommen fikk var klar: Tallene måtte ned, og det var bare å sette i gang.
– Vi kom i gang litt etter de andre sykehusene, men det har egentlig bare vært positivt. Vi har lært av prosessene andre sykehus har vært gjennom. Det at prosjektet ble tatt godt imot blant personalet, er viktig for en suksessfull gjennomføring. Det kommer stadig nye forskningsresultater, og det er viktig å forholde seg til oppdatert kunnskap til enhver tid, sier hun.
Sommeren 2014 viste kurven nok en gang et oppsving i alvorlige rifter under ferieavviklingen. Den påfølgende høsten var prosjektet endelig i gang. Leger og jordmødre ble kurset, og Oommen førte statistikk annenhver uke for å kunne analysere re- sultatet. Teamarbeid inne på fødestua ble viktigere enn noen gang.
– Generelt er kommunikasjon viktig. Vi skal støtte kvinnen og snakke med henne underveis, og det skal alltid være to jordmødre tilgjengelig på avdelingen for å bistå under forløsningen. Det er viktig at vi kan lære av hverandre, sier hun.
fosterlyden bestemmer
Det er flere grunner til at noen fødsler ender med alvorlige rifter i underlivet for den fødende kvinnen. Noen ganger går det for fort, andre ganger må det gå fort – som i Heidis tilfelle. I tillegg har kvinnene ulikt vev som tåler ulik belastning. Dermed vil det ikke være mulig å få statistikken ned på null prosent.
– Det er fosterlyden som styrer alt. Når man må forløse barnet fort, kan slike rifter forekomme, sier Helene Thomassen,
enhetsleder på fødeklinikken.
Hanna Oommen har inntrykk av at man tidligere i mange tilfeller hjalp skuldrene for fort når hodet hadde kommet ut. Nå vektlegger jordmødrene og legene å bruke god tid for å gjøre riften så liten som mulig.
– Vi har hatt fokus på kortere trykketid, og bremser hodets fart med én hånd mens vi støtter området mellom skjedeinngangen og endetarmsåpningen med den andre. Vi støtter også dette området når skuldrene skal ut, forklarer hun.
Mellom 2011 og 2015 har sykehuset i Arendal hatt høyere prosent utførte hastekeisersnitt enn Kristiansand, med unntak av 2014. Oommen avviser at terskelen for bruk av hastekeisersnitt er for lav ved fødestua i Kristiansand.
– Alle risikopasientene fra Agder føder i Kristiansand, og ofte har sykehusene med de mest kompliserte fødslene også høyere keisersnittall. Det har ikke vi, og det er på grunn av at vi har hatt stort fokus på å holde keisersnittallene våre stabile de siste ti årene. Normal fødsel er det beste for mor og barn, sier Oommen.
SMERTEFULL BARSELTID
For Heidi ble barseltiden sensommeren og høsten 2013 alt annet enn forventet. Når hun løftet opp barnet, lakk hun avføring. Når hun gikk opp trappa, kom det ofte mer. Og dagligvarebutikken skydde hun som pesten etter at hun en gang bæsjet på seg da hun skulle betale i kassa. Den tidligere så sosiale og utadvendte kvinnen holdt seg helst hjemme, og orket ikke tanken på å oppsøke offentlige steder. I ett år måtte hun sitte på pute fordi smertene i underlivet var for store.
– Jeg ammet, gråt og var lei meg. Det var mannen min som gjorde det meste – han skiftet bleier og badet barnet vårt, og jeg ble deprimert fordi jeg ikke klarte å gjøre noe selv. Svigermor nærmest bodde hos oss de to første årene fordi jeg fikk avslag på hjemmesykepleier. Jeg tenkte flere ganger at jeg ikke lenger orket å leve, forteller Heidi.
Hun sier at hun flere ganger kontaktet Kvinneklinikken ved sykehuset i Kristiansand, men dette ble aldri journalført. En gynekologisk undersøkelse i september viste slapp muskulatur, og trening med nervestimulator ble iverksatt måneden etter. Men fremgangen uteble.
Først etter et angstanfall påfølgende vinter begynte ballen å rulle. Ved Distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Arendal fikk Heidi påvist posttraumatisk stressyndrom, angst og depresjon, og hun ble henvist til spesialist og operasjon ved sykehuset i Hamar. Våren 2014, ti måneder etter fødselen, ble hun operert.
– Under operasjonen ble det påvist at indre og ytre lukkemuskel var revet rett av. I samme operasjon ble også skjedeveggen flyttet, forteller Heidi.
SJU CENTIMETER LANGT ÅPENT SÅR
Skaden kalles sfinkterskade, og innebærer skade på ringmuskelen i endetarmsåpningen. Uka etter operasjonen var smertene enorme. For å kunne gå på do, måtte hun sitte i grønnsåpevann. Da samboeren til slutt kikket på operasjonssåret, var sjokket stort.
– Det hadde blitt betennelse i operasjonssåret, og flere sting hadde sprukket opp. Mellom endetarmsåpningen og skjedeåpningen gapte en sju centimeter lang åpning, sier Heidi.
På sykehuset ble det slått fast at såret var for betent til å kunne opereres
på nytt. Det måtte leges som det var, men oppfordringen fra gynekologen var klar: Heidi burde anmelde forholdet.
SYKEHUSET INNFØRTE TILTAK
Heidi kontaktet pasientombudet, og sendte klage til fylkeslegen, som opprettet tilsynssak ved sykehuset. I Fylkesmannens vurdering legges det til grunn at det i spesialisterklæringen til Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er konkludert med at fødselshjelpen ikke var i tråd med god praksis, ettersom sfinkterskaden ikke ble oppdaget umiddelbart etter at barnet var født. Blant annet skal en av undersøkelsene på barselavdelingen ha blitt glemt bort og aldri blitt gjennomført.
I tillegg har Sørlandet sykehus Kristiansand innført fem tiltak for hvordan lignende skader skal kunne unngås i fremtiden, blant annet at terskelen for legekonsultasjon skal være lav dersom kvinnen har mer smerter enn forventet etter en fødsel.
Likevel har ikke gjennomgangen av Heidis sak avdekket brudd på forsvarlighetskravet. Avgjørelsen kan ikke påklages.
– Det var godt at sykehuset snudde og innrømmet at jeg faktisk hadde blitt behandlet feil, men det føles veldig urettferdig at fylkeslegen kan konkludere med at det ikke er avdekket brudd. Jeg kan innrømme at jeg til tider er kjempebitter, sier Heidi.
Avdelingssjef ved Kvinneklinikken, Randi Andersen, ønsker ikke å kommentere Heidis sak.
Innføringen av nye tiltak har likevel bå- ret frukter på fødeavdelingen i Kristiansand. Våren 2015 hadde personalet blitt kurset, og statistikken begynte å peke rett vei. Men sensommeren 2015 viste Oommens statistikk imidlertid at antall perinealrupturer med grad tre og fire igjen hadde steget noe under ferieavviklingen.
Først sommeren i fjor havnet endelig tallene på et nivå som samsvarer med nasjonale tall. Sommermånedene skiller seg ikke markant ut i Oommens tallrekke, og årsgjennomsnittet for 2016 havnet på 1,6 prosent alvorlige rifter – et historisk lavt resultat for sykehuset i Kristiansand. Heller ikke for sommeren 2017 ser Oommen noen signifikant økning, men vil ikke gi ut detaljerte tall for sommermånedene fordi tallmaterialet er lite, og det dermed fort kan feiltolkes.
– Vi ser ikke lenger noen sammenheng mellom sommerbemanningen og antall fødselsrifter. Under ferieavviklingen bruker vi ferievikarer, men det er alltid også kjente og erfarne folk til stede, sier Helene Thomassen, enhetsleder på fødeklinikken.
Det er hennes jobb å sette sammen en sommerturnus som både er forsvarlig for pasientene, og gjennomførbar for de ansatte. Over ni uker med ferieavvikling er i snitt fire til fem jordmødre ferievikarer ved fødeavdelingen.
– Vi må få kabalen til å gå opp på en måte som er forsvarlig, og det er alltid fire jordmødre på jobb dag, kveld og natt, sier hun.
TAR EKSTRAVAKTER
Da Fædrelandsvennen skrev om saken i 2015, fortalte daværende enhetsleder Christine Høyer Sørensen ved fødeavdelingen at avdelingen møtte motbør fra ledelsen da det ble sendt ut forespørsel om å bruke egne jordmødre om sommeren, og dermed redusere bruken av innleide vikarer.
To år senere forteller seksjonsleder Hilde Løland Lunde ved fødeklinikken om langt større velvilje.
– Det har gått veldig fint i år. Vi har sammen med de tillitsvalgte kommet frem til en ordning hvor jordmødre kan jobbe ekstravakter mot en kompensasjon. I tillegg jobber de ansatte flere timer under ferieavviklingen enn på våren og høsten, sier Løland Lunde.
STABILITET
I tillegg til det faglige som foregår på fødestua, har ledelsen også vektlagt stabilitet på avdelingen. Enhetslederne har et over- ordnet ansvar på de ulike postene, og nyansatte skal alltid få veiledning fra Oommen, Thomassen og andre som er i en mentorposisjon på fødeavdelingen.
De siste ni månedene før sommeren har utviklingen fortsatt ytterligere i riktig retning. I snitt har kun én prosent fødende kvinner blitt påført rifter av grad tre og fire de siste ni månedene – et nivå også foregangsykehuset Oslo universitetssykehus Ullevål kan vise til. Samtidig rapporterer jordmødre om generelt færre mindre alvorlige rifter av første- og andregrad. Det gjør Oommen stolt.
– Vi har gått fra å være verstinger til å være blant de beste i landet. De siste ni månedene har vi faktisk havnet lavere enn vår egen målsetting på 1,2 prosent, sier hun.
JORDMORMANGEL
Likevel er det ikke gitt at sykehuset vil klare å holde statistikken stabil rundt én