Ord er handling
Vidåpne rammer for hva det er akseptabelt å si kan være å undervurdere betydningen av ord.
Ivalgkampen vi nettopp har lagt bak oss ble høyresiden kritisert for å ha bidratt til å gjøre Norge til et kaldere samfunn. Aksen et varmt versus et kaldere samfunn skapte en etterlengtet nerve i valgkampen. Statsministeren avviste kritikken og mente at debatten om retorikk bare tilslørte de viktige, politiske sakene valget burde handle om.
For en som er opptatt av ordets betydning er et slikt utsagn nesten ikke til å tro. Ord sagt i en politisk sammenheng der målet er å vinne eller gjenvinne regjeringsmakt må ikke avfeies. Å bagatellisere ordvalg får dessuten en annen mening når det kommer fra en statsminister som hadde en justisminister i regjeringen som før han ble statsråd ble så provosert av det trykte ord at han brant en utgave av Tønsberg Blad. Tåken må ikke bli liggende som en klam hånd over og hindre kritikk av ordbruk i politikkens verden.
For noen år siden skulle jeg lede en samling med politikere og ansatte i et kommunenettverk. Samlingen var på Otta med deltakere fra flere omkringliggende kommuner. På toget oppover Gudbrandsdalen kvelden før benyttet jeg tiden til å forberede en innledning. Det er god folkeskikk å ønske velkommen med noen bevingede ord, vise at man vet hvor i landet man befinner seg og vise respekt for dem som er til stede. Etter hvert som toget beveget seg oppover en stadig trangere Gudbrandsdal og novemberregnet pisket mot togruten, ble jeg mer og mer overbevist om at jeg hadde truffet planken. T or Jonsson født på Lom i 1916 hadde fanget min interesse. Den radikale poeten, journalisten og bygdeintellektuelle einstøingen vokste opp i fattigdom. Familien hans ble tvunget til å flytte fra husmannsplassen de bodde på. Det må ha vært en hinsides ydmykende opplevelse som kan merke et menneske for livet.
Ord kan treffe som et slag i ansiktet.
Jonsson skrev mange mørke dikt om «berre kjærleik og død, båe er vi norsk natur, nærmest er du når du er borte og noe blir borte når du er nær». Dette innledet jeg med der oppe i dalen, historien om Jonsson og hans vakre dikt. Intensjonen var å formidle noe om betydningen av ord og at vi skulle snakke sammen om hvordan kommunene kunne lykkes med likestillingsarbeidet som var tema. Det jeg ikke tok i betraktning var at det samme bygdedyret Jonsson i sin tid møtte fremdeles lever i beste velgående, ikke bare i Gudbrandsdalen. For det ble dørgende stille i gymsalen på Otta. Forsøket på å bygge broer falt på steingrunn. I denne settingen var ord åpenbart ikke bare ord. Flertallet i forsamlingen oppfattet nok ordene mine som å foreta seg noe, en stillingtagen. Had- de det ikke vært for at en dame nikket diskrét hadde dagen vært ødelagt. J eg vet ikke om Norge har blitt et kaldere samfunn de siste fire årene, men vil kun konstatere at i politikken er ord et viktig verktøy. Velvalgte ord åpner opp muligheter i stedet for å bygge barrierer, ord beskytter, gir utsatte mennesker ly og vern, setter tingene på plass og får frem verdiforskjeller. Vi mennesker leser hverandre like mye som vi lytter. Ordene kan være blide og imøtekommende, men kroppsspråk og tonefall står i veien for et budskap og virker avvisende.
Noen hver har vært i situasjoner der ord, meninger og uttrykk ikke henger sammen og budskapet framstår selvmotsigende. Vi må akseptere at politikk også er profilering, fasade og innpakning. Hvilke ord vi vel- ger i politikken, og i livet ellers, er imidlertid ikke uvesentlig. Politikk er ikke bare å fatte beslutninger eller å prioritere mellom ulike hensyn og interesser. Politikk er kommunikasjon og det er ikke tilfeldig hvilke ord som brukes. Partiene har nøye studert hva som klinger best i ørene til deres egne velgergrupper. Skattekutt, skattetrykk, skattelette, skatteskjerpelse, reversere, modernisere, fornye kommunesektoren, tvangssammenslåing, gullstol eller solidaritet? V i kan velge ord som gjør vondt, svir, trøster, feilvalgte ord, frastøtende ord som skaper avstand. Ord kan treffe som et slag i ansiktet. Det er vanskelig å skjønne at oppfordring til terror ikke er en handling. Eller å si at du vil forlate noen ikke er det samme som å gjøre det. Eller at å uttrykke skarp uenighet er en aktiv handling og invitt til maktkamp. Det er noen rettslige skranker for hva det er tillat å si.
Som generelt prinsipp er det å si noe og det å gjøre noe to forskjellige ting. Vi kan ikke leve i et samfunn der mennesker forfølges eller straffedømmes for det de sier eller skriver. Satt opp mot ytringsfriheten er det problematisk å mene at ord er det samme som handlinger. Vi må tåle at ord kan være formulert i den hensikt å såre, krenke eller håne.
Siden ord betyr noe må de ikke bli stående uimotsagt. Alle bør reflektere mer over hvilke ord vi bruker. For det å lete etter de riktige ordene og finne presise formuleringer er å lete etter sannhet. I 1943 debuterte Jonsson med diktsamlingen «Mogning i mørkret». Det første diktet er «Ordet». Der skriver han at vi må huske at et ord er et under og at ordet er evig.