Når Moder Jord rister på seg

To jordskjelv på kort tid i Mexico bringer fram minner om alle jordskjelvs mor i 1985.

Det var 19. september 1985 mellom sju og halv åtte om morgenen. Jeg var på vei fra leiligheten min sør i Mexico By til jobben et par kilometer unna. Plutselig begynte bilen min, en Chevrolet Citation, å sjangle på Periferico Sur, en av megabyens ringveier. «Det må være noe galt med forstillingen», tenkte jeg, men klarte ikke å stoppe. Det er nemlig ingen enkel sak når du ligger i 80– 90 i det midterste av tre parallelle kjørefelt på en tettpakket motorvei.

I to-tre minutter holdt det på, så ga det seg og jeg skjønte null og niks. Da jeg kom på jobb, møtte jeg erfarne kolleger. Det hadde vært jordskjelv. Et svært et.

Minnene kommer tilbake i disse dager. For på kort tid har landet Mexico, og særlig hovedstaden Mexico By, opplevd to sterke jordskjelv og drøssevis av etterskjelv. Det siste hovedskjelvet inntraff sågar på 32-årsdagen for alle jordskjelvs mor på det amerikanske kontinentet, bare timer etter at store deler av samfunnet hadde øvd seg på hvordan opptre når Moder Jord rister på seg. Antagelig har det bidratt til at dødstallene denne gangen «bare» ender på noen hundre. O ffisielt omkom 10.000 mennesker 19. september 1985. 30.000 ble såret og 100.000 hjemløse. Men mexicanske myndigheter, som gjør hva som helst for å unngå uroligheter, har lang tradisjon for å underspille slikt. Jeg jobbet selv i et forsikringsselskap som inngikk i Storebrand-konsernet og så skademeldingstrømmen. Over 400 bygninger kollapset og 3000 til ble skadet, mange så kraftig at de måtte rives. Det var døde overalt; velinformerte kolleger snakket om 30.000–40.000. Da jeg så noen av dem bli gravd fram fra ruinene i dagene som fulgte, kom jeg til å tenke på Stalingrad. På en av Mexico Bys største kirkegårder ble en enorm massegrav klargjort i løpet av timer. Der ble kanskje tusen uidentifiserte døde begravd, hver i nøyaktig notert posisjon etter å ha blitt fotografert og fått stripset på seg en merkelapp med et nummer. Kom pårørende i ettertid og ville ha sin kjæres levninger med seg, kunne de hentes opp fra ett av lagene. Jeg var på stedet for noen få år siden. Nå er det en stille minnelund med en enkel stein oppå.

At skjelvet i −85 gjorde så stor skade, har flere forklaringer. For det første var det sterkt: 8,1 på Richters skala. For det andre varte det i bortimot tre minutter, som er lenge. For det tredje ligger store deler av Mexico By bygd oppå en uttørket innsjø. Sedimentlagene går langt nedover og gjør at bølgebevegelsene fra skjelvet ikke svekkes. Og for det fjerde var mange nyere bygninger svakt konstruert. Katedra- len fra 1600-tallet, Latin-amerikas største, stod støtt, mens moderne bygg i nærheten kollapset. Korrupsjon har mange virkninger, en av dem er at offentlige bygningskontrollører får synsproblemer. H ver og en av Mexico Bys kanskje 25 millioner innbyggere opplevde skjelvet. Min kone – den gang min forlovede – var på vei i metro til samme kontor som jeg. Midt mellom to tunneler stoppet vogna fordi strømmen gikk. Alle passasjerene måtte gå to kilometer i stupmørke og på grov pukk fram til neste stasjon, hun på høye hæler. En av hennes søstre var på vei til skolen og gikk av bussen på et stopp. Akkurat da kollapset en boligblokk noen meter unna og noen titalls mennesker strøk med.

Slike situasjoner bringer fram det beste i mennesker. Og det verste. Folk stilte sporenstreks opp for å hjelpe med å grave i ruinene, ofte med bare nevene. I to-tre døgn kunne de holde på, selv om de ikke lette etter egne pårørende. Noen delte ut vann og mat de hadde tatt med seg hjemmefra eller fått gratis i en butikk. Når en levende person ble reddet ut, var det ektefølt jubel. Var det et barn, ble den enda sterkere. Samtidig lette andre etter safer i sammenraste bygninger. Og i tiden etterpå hørte jeg historier om hvordan mennesker som slet med gjeld og/eller forhatte ektefeller, benyttet anledningen til å bytte identitet. De fant en død person med legitimasjonspapirer på seg, så var det bare å slå en skrøne på et offentlig kontor kort tid etter. Det normalt grusomme byråkratiet var nemlig også slått ut, langt på vei. Personlig hadde jeg gruet meg til en kanossagang mellom offentlige kontorer for å få lov til å gifte meg med en mexicansk statsborger, men i oktober 1985 ble papirene stemplet raskt og effektivt på flyplassen (!), hvor den rette instansen hadde innlosjert seg etter at de ordinære kontorene hadde ramlet sammen. 2 0. september kom et etterskjelv som var nesten like sterkt som hovedskjelvet. Akkurat da jeg var på vei opp trappa til min vordende svigermors leilighet i tredje etasje i en bygård, begynte bygningen å svaie. Hele familien kom rausende ned trappa, så det var bare å slå følge ut på gata, som raskt ble tettpakket av naboer. Gatelyset var slått ut, månen forsvant og det ble bekmørkt. Noen begynte å synge salmer, andre gråt og ropte høyt at dette var verdens undergang.

Men det var det heldigvis ikke. Ikke denne gangen heller.

Så hører det med til historien at Mexico By hadde opplevd en annen katastrofe bare ti måneder tidligere, 19. november 1984. Da eksploderte et enormt gassanlegg i den fattige bydelen San Juanico. Offisielt døde 600 mennesker og 7000 ble brann-