Laerte om fryktløshet av Bjørneboe
Ole Paus tror ikke han ville vaert den han er i dag, uten Jens Bjørneboe.
– Det er fantastisk at en by hedrer sin dikter, sier Ole Paus om Bjørneboe-dagene.
Fredag kveld møtte han journalist og forfatter Fredrik Wandrup til en samtale om Jens Bjørneboe, foran naermere 300 mennesker i kjelleren på biblioteket. Før arrangementet fortalte han Faedrelandsvennen om sitt eget vennskap med forfatteren.
– Jeg var venn med ham de siste fire årene av hans liv. Jeg ble kjent med ham gjennom Henny Moan, som jeg da var sammen med. Hun hadde vaert gift med André Bjerke, som var fetteren til Jens, og sånn kom jeg inn i det miljøet. Uten Henny, Jens og det miljøet, ville jeg aldri vaert den jeg er i dag. Så jeg skylder dem alt.
– På hvilken måte hadde de innflytelse på deg?
– Først og fremst tror jeg det handlet om fryktløshet. Det var noe Jens Bjørneboe understreket for meg flere ganger: «Hvis jeg er i tvil om hva jeg skal skrive eller gjøre, så må jeg finne ut hva som skader meg selv mest, og så gjøre det.» Han levde jo helt opp til det, og betalte også en høy pris for det.
– Og du føler at du har levd litt etter den samme regelen?
– Av og til føler jeg det. Jeg har tatt veier som ikke alltid er de enkleste å gå, både kunstnerisk og i livet ellers, og det er jeg glad for. Det Jens kanskje ikke tenkte så mye på, tror jeg, er at man ikke lever livet sitt alene. Det er alltid noen ved siden av deg, som kanskje er avhengig av deg, som står i skyggen av det du gjør. Men sånn var den generasjonens kunstnere: de var seg selv.
Den bunnløse aerligheten var en Bjørneboes styrker, mener Paus.
– Han skrev ikke for å innfri noens forventninger, han skrev bare det øynene hans så, det hjertet hans fortalte ham – og det samvittigheten rådet ham til, sier artisten, låtskriveren og sangeren.
Da Bjørneboe var syk mot slutten av livet sitt, bodde han tidvis hos Paus og Moan, slik at de kunne ta hånd om ham. Den kristiansandsfødte forfatteren tok sitt eget liv i mai 1976, 55 år gammel.