– Det var vanskelig å miste alt
Ti flyktninger deler sin sterke historie i boken «Et Liv Å Leve». Palestinske Foauad Ho er en av dem.
– Da krigen brøt ut i Syria var jeg jusstudent, og livet tok en helomvending. Jeg mistet leiligheten, jobbmuligheter og kontoret jeg brukte. Det var vanskelig å miste alt i Syria, sier Foauad Ho til Faedrelandsvennen.
Han er en av ti flyktninger som forteller sin flukthistorie i boken «Et Liv Å Leve». Boka hadde presentasjon fredag ved Kirkens Bymisjons lokaler i Gravane, hvor ni av de ti personene i boken var til stede.
VIL FJERNE FORDOMMER
I boka fortelles det om at familien til Ho ville at han skulle flykte for å unngå å bli innkalt til militaeret i en ustabil tid. I 2013 ble området hans bombet, og derfor valgte han å gjennomføre flukten. Ruten gikk først til Tyrkia og videre til Hellas med båt over farlige Middelhavet.
– Heldigvis for meg gikk flukten bra, og videre gikk turen gjennom hele Europa til Norge. Det var godt å komme til trygge Norge, men i starten var jeg litt deprimert. Alt var nytt. Men integreringsmulighetene i denne byen er utrolig bra, sammenlignet med Oslo. Og jeg har i løpet av to år bygd opp et nytt liv her i Norge, og fått mange venner, sier Ho.
En av grunnene til at han ville dele sin historie i boken var for å fjerne fordommer mot flyktninger.
– Det eneste vi jaktet som flyktninger var fred og godhet. Jeg ville også vise et vakkert bilde av det genuine Syriske samfunn, og ikke bare krig og elendighet som media ofte framstiller det som.
Vennen hans Jameel Kordi, som også fluktet fra Syria, er sjeleglad for at han nå bor trygt sammen med sine to barn i Vågsbygd.
– Jeg var livredd for at barna mine skulle dø hjemme i Syria, men for 50 dager siden fikk jeg hentet de hit. Det var et utrolig stort øyeblikk for meg, sier Kordi.
ENESTE KVINNEN I BOKA
Under bokprosjektet var det vanskeligere å få kvinner til å stille opp med fullt navn og ansikt. Men syriske Tamar Kacherian ville dele sin tragiske historie om et sønderbombet Aleppo.
«Jeg ville redde mine barn fra å dø i krig. Jeg hadde til slutt bare en tanke i hodet: At de skulle få mat, at de skulle sove trygt, at de skulle få et liv å leve. En barndom og en ungdom. Men det kunne ikke bli i vår elskede by Aleppo. Den fantes ikke mer», sier Kacherian i boken, og utdyper at det var et spørsmål om liv og død.
– «Du er gal, som våger dette!». Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg tenkte at enten dør vi alle her i Aleppo, eller så må jeg prøve å redde mine.
Forfatterne av boka, Ole og Marianne Lillesvangstu, var også på plass under bokpresentasjonen.
Med en klump i halsen hyllet Marianne alle de som delte sin historie.
– Kan vi prøve å få mennesker ut av flyktningstrømmen, og gi dem et ansikt? Kan vi gi dem en stemme og et navn? Det var målet vårt med boka. Og vi ville at de skulle skildre historien selv, sier hun.