Ordføreren: – Har selv opplevd å bli redd
Ordfører Astrid Hilde sa i sin vitneforklaring at hun selv har opplevd fryktkulturen på rådhuset i Søgne.
– En del har tatt kontakt med meg nå fordi de tør snakke med meg. Jeg har selv opplevd å bli redd, sa ordfører Astrid Hilde da hun vitnet i Søgne-saken i retten onsdag.
Svaret hennes kom da Parats advokat Christen Horn Johannessen spurte om hun hadde opplevd fryktkulturen på rådhuset i Søgne.
Kim Høyer Holum avga sin partsforklaring før henne.
– Mennesker jeg har vaert i kontakt med, har opplevd å bli oppsøkt, og må svare for det overfor Kim (Høyer Holum, red.anm). Mennesker som tar kontakt med meg kan oppleve å få reprimande. En del av fryktkulturen går på at man ikke vet hvem man kan snakke med, og frykten for alltid å måtte rapportere, sa ordfører Astrid Hilde.
– Folk tør ikke engang like Facebook-innleggene mine fordi de er redde for konsekvensene. Jeg opplever at de jeg snakker med får problemer i ettertid, sa hun.
– GJENGJELDELSE
Hun sa i retten at hun opplevde ryddingen av Randi Fidjes kontor, og endringen av hennes stilling, som en gjengjeldelse fordi Fidje inntok en kritisk holdning overfor kommuneledelsen.
– Jeg sa det ikke var klokt å rydde kontoret hennes. Organisasjonssjefen (Gustav Skretting, red.anm.) sa at Randi ikke kan regne med å ha de samme oppgavene lengre. Organisasjonssjefen skulle ta en større styring med personal, og det var behov for en dialog med Randi som fagleder. Ordet endringsoppsigelse ble nevnt, opplyste Astrid Hilde.
SEKRETAER BLE UTESTENGT
Hilde begynte som ordfører i etterkant av 2015-varslingen fra 16 varslere. Hun hadde heller ikke noen rolle i Agenda Kaupang-prosessen, som kommunen satte igang etter Arbeidstilsynets pålegg på nyåret 2016.
Ved påsketider i 2016 skjedde det som fikk henne til se Kim Høyer Holum i et nytt lys.
– Jeg observerte at min sekretaer ikke hadde det bra. Men jeg var fortsatt ny og hadde ikke vaert der så lenge. En dag satte jeg meg ned med henne og spurte hvordan hun hadde det. Hun sank sammen i gråt. Det gjorde sånn et inntrykk at jeg var nødt til å gjøre noe med det, sa ordføreren, som gikk inn på rådmannens kontor:
– Jeg sa at sånn kan vi ikke ha det, jeg finner meg ikke i det. Hun fortalte meg om utfrysning, isolering, seminarer og turer hun ikke ble invitert på. Hun satt helt isolert. Ingen hadde noen gang kommet inn til henne og spurte hvordan hun hadde det, fortalte ordføreren, og var tydelig følelsesmessig berørt.
VIDAR UDJUS