Fred over jorden
«Imagine all the people living life in peace… You may think I’m a dreamer. But I’m not the only one», synger John Lennon. For at vi skal oppnå varig fred må vi selvsagt vaere enige om det og klare å samhandle for å oppnå det.
er det naivt å tro at vi har forutsetning for det? John Woolman, en av de tidlige kvekerne, skrev følgende: «Det finnes ett prinsipp i menneskenes sinn som er rent, og som på forskjellige steder og til forskjellige tider har fått ulike navn. Det prinsippet er imidlertid ekte og kommer fra Gud. Det er dypt og inderlig og ikke begrenset til noen form for religion eller utelukket fra noen som har et helt og oppriktig hjerte. Der dette prinsippet har slått rot og vokser, blir menneskene søsken i dette ordets beste mening, uansett hvilken nasjon de tilhører.»
En slik forbrødring skjer på mange plan over hele verden. I det små og i store internasjonale organer. Arbeidet i Forum for Tro og Livssyn handler om dette: Å få fram det beste i hverandre. Om å møtes, laere hverandre å kjenne, lytte og vise hverandre respekt. Ta ting opp i beste mening. Dele hva vi selv mener er viktig. Oppleve at vi har mye felles som vi kan bygge videre på. Kjenne på at vi på noen felt har ulike syn. Vi legger vekt på dialog fremfor diskusjon, den gode samtalen framfor debatten. Det er ikke om å gjøre å vinne den andre for sitt syn. Det fine er at dette er utgangspunktet når vi møtes. Vi inviterer til et samvaer som skaper trygghet fra første stund. Ingen trenger å frykte konfrontasjon. Det dannes grobunn for forståelse og innsikt. Muligens endrer noen holdninger.
Det er ikke til å stikke under en stol at mange er redde for at ens tro og synspunkter skal utfordres på den måten. Jeg mener vi likevel må våge å ta den utfordringen. Vi skal ikke vaere tilfredse med å godta tingene som de er. Vi skal vaere på vakt overfor skikker eller praksis her og ellers i verden som nedvurderer eller forskjellsbehandler medmennesker på grunnlag av hva de er, eller på grunn av deres tro. Dersom vi ikke står opp mot urettferdighet er det som om vi stilltiende godtar den. Vi kan lett komme til å ignorere uakseptabel adferd både privat, i det offentlige, i organisasjoner eller i naeringslivet. Vi er stadig vitne til at det føres en politikk som er diskriminerende, urettferdig, feilslått eller direkte truende for oss og vår klodes eksistens. Kriger pågår. Mennesker flykter for sine liv. Fronter står steilt mot hverandre. Atomtrusselen er overhengende. Klimautfordringer fornektes eller neglisjeres. Hatretorikk florerer. Fryktkulturen brer om seg. I Johannes 1. brev, 4, vers 16-17 kan vi lese følgende: «I kjaerlighet finnes det ikke frykt; den fullkomne kjaerligheten driver frykten ut. For frykten baerer straffen i seg, og i den som frykter er ikke kjaerlighet fullendt.» Å overvinne denne frykten må vaere det ultimate mål, slik at kjaerligheten kan få spillerom. Det er mange broer som må bygges. Mange murer som må fjernes. Vi har ikke noe valg. Det er ikke nok å lukke øynene og håpe på det beste. Håpet ligger ene og alene i at noen tar tak. Prost i Vestre Aker kirke, Trond Bakkevig, har i tjue år arbeidet med å tilrettelegge samtaler mellom religiøse ledere i Israel og Palestina. Han fremstiller det som en vanskelig, men ikke håpløs prosess. Han sier at han hverken er optimist eller pessimist, men at han har håp for fremtiden. Kvekerbevegelsen driver mange barnehager i Gaza. Der skapes det lyspunkt i hverdagen for mer enn tusen femåringer, og mange traumer bearbeides. Hvem vil peke på krig som en farbar vei? Hvem velger eskalering av hat og frykt fremfor dialog?
Freden henger i en tynn tråd, både i Midtøsten og flere andre steder i verden. Håpet ligger i at det arbeides på utallige måter for å forhindre krig og for å reparere lidelser som krig fører med seg. Millioner av mennesker over hele verden gjør en innsats. Flere og flere innser at vi står i fare for å ødelegge livsgrunnlaget for oss alle dersom vi ikke velger fredelige løsninger. 10. desember ble Nobels fredspris tildelt ICAN – International Campaign to Abolish Nuclear Weapons. Mange av oss hørte den utrolig sterke talen til organisasjonens leder Beatrice Fihn, der hun bl.a. sier: «Atomvåpnene, som skulle gjøre oss frie, skaper i stedet frykt og fratar oss vår frihet. De som sier at fremtiden ikke er mulig må vike plassen for dem som gjør fremtiden til en realitet.» Hun representerer mer enn 400 ikke-statlige organisasjoner fra mer enn 100 land. U ansett plikter vi å ta FNS Menneskerettighetserklaering på alvor og etterstrebe målet om å dekke alle menneskers fundamentale behov. Rettferdig fordeling er avgjørende for at det skal bli varig fred på jorden. Et overveldende flertall av verdens klimaforskere roper et varsko når det gjelder miljøet. Dersom vi ikke tar grep nå kan vi vente vanskelige livsvilkår for alle, i første omgang for de mest sårbare. Vi er i samme båt og er avhengige av å finne gode løsninger i fellesskap. Denne vakre kloden, «vår Herres klinkekule», hvordan kan vi annet enn å ta vare på den? Vi står altså overfor store utfordringer på mange områder der vi er avhengige av dialog. Vi kan ikke løpe fra eller skygge unna vårt felles forvalteransvar. Vår tro og vårt livssyn må få innvirkning på våre handlinger. Det som er viktig er hva vi gjør for å bevare jorden som et godt sted å leve for alle. Slik at håpet kan leve videre og kjaerligheten kan overvinne frykten.