Beatkunsten og silosaken
Dette er ikke et debattinnlegg for eller mot kunstsiloen i Kristiansand. Derimot er det et innlegg om hva siloen skal romme – eller rettere sagt ikke skal romme.
isin iver for å fremme kunstprosjektet på Silokaia kommer Arvid Dan Kvanes 13.02. i skade for å begjaere sin nestes eiendom, og det er ikke vakkert. Egentlig er det en fornaermelse mot to utdanningsinstitusjoner i Kristiansand som eier hver sin halvdel av «Beatsamlingen», kunstverk i hovedsak fra 50- og 60-tallets amerikanske vestkyst. Denne samlingen er å finne på Kristiansand katedralskole Gimle og Universitetet i Agder. Kvanes ønsker en vurdering om storparten av denne samlingen bør plasseres i siloen.
Kvanes, dette er historieløst! Bakgrunnen for gaven er kanskje ikke gjort tilstrekkelig kjent. En slik forflytning av beatkunsten vil nemlig bety at man hopper bukk over giveren, doktor Reidar Wennesland, sin begrunnelse for kunstgaven. Den kom til Kristiansand i to omganger på 1970-tallet. Manglende interesse for samlingen i San Francisco-området der Wennesland hadde sin legegjerning, gjorde at samlingen ble tilbudt fødebyen og i første runde hans gamle skole, Katedralskolen. Wenneslands begrunnelse i brev til skolen er klar tale:
«Jeg foretrekker skoler fremfor museer. På museer er det enkelte spesielt interesserte som stikker innom en gang imellom, mens det på skolene er unge mennesker som kan få vaere omgitt av vakre malerier. Maleriene kan inspirere, de unge oppdager dem og laerer, de blir nysgjerrige og starter diskusjoner: «Hva i all verden mener han med det bildet?»
Hver dag strømmer langt over tusen unge mennesker gjennom en videregående skoles fellesrom. Det er bilder og kunstgjenstander overalt. Det er beatkunst på veggene, og i montre presenteres andre sider ved Wenneslands sjenerøse gave. Her er buddhafigurer fra Østen, her er polykrome helgenfigurer i tre fra Filippinene, her er etnisk kunst fra ulike himmelstrøk. I løpet av snart femti år er det knapt registrert noen form for ødeleggelse. Haerverk er faktisk et ukjent begrep. Det arrangeres stadig omvisning i kunstsamlingene, og årlig byr skolen på såkalt «Beat-uke». Skal tro om ikke nettopp dagens velordnede samling, godt ivaretatt av skolens ledelse, heller skaper identitet og kanskje en smule stolthet blant elevene. Hvilke andre skoler kan fremvise noe slikt? Og for den saks skyld: hvilke kunstmuseer har lignende besøkstall å vise til?
Selvsagt kan enkelte kunstverk lånes ut. Det har da også vaert gjort mange ganger. Naturligvis er det stas både for skole og universitet at interessen for beatkunsten er voksende – både her til lands og også på den amerikanske vestkysten.
ATLE HEGLAND EVJE pensjonert Katta-lektor
Hver dag strømmer langt over tusen unge mennesker gjennom en videregående skoles fellesrom.