Offentlig toalett på Silokaia?
Det offentlige vil bruke en halv milliard på et offentlig toalett på Silokaia.
Diskusjonen går på om det var verd å bruke så mange penger for at publikum skal få en plass å drite. Tilsynelatende.
Et lite apropos. Debatten omkring kunstsiloen har løftet retorikken i det sørlandske ordskiftet til et nytt nivå. Skitbra, så og si. Og toalettet? Det kommer jeg tilbake til.
Først en takk til Karen Blågestad og Faedrelandsvennen som på mandag brakte ny innsikt i premisset for avisens arbeid med saken. For en avisleser med middels kunstinteresser og en måtelig motivasjon for å sette seg grundig inn i saken, har det vaert underlig stadig å måtte forholde seg til Einar Brandsdals fri meningsdressur på forsider og innsider og nettsider. Har de da ingen andre telefonnummer å ringe? En viktig sak for byen, men hvor viktig er mannen i sakens anledning?
Det var befriende å få klarhet og innsikt fra avisens kulturredaktør. Brandsdal er først og fremst en geriljakriger, verbalt kjempende mot kunstsiloen som leder for en skjult men aggressivt argumenterende haerskare. Faedrelandsvennen tar bladet fra munnen og karakteriserer deler av krigernes ytringer som hatefull og truende. Avisen har reflektert over dette i lengre tid, men bringer sin mening til torgs først nå. Nå får det vaere nok ignoranse og trakassering.
Det skal de allikevel ha, silogjengen, at de ikke holder tann for tunge. «De fleste driter vel i kunsten» står frem som en vinner, en språkblomst, en verbal klasebombe som slår ned med sterke og inspirerende bilder. En rik, visuell beskrivelse av kunstmuseets betydning og misjon. Det er så det river i nesa.
Mine tanker går til en annen storby, Paris, og dets søstermuseum for moderne kunst, Pompidou. Med norsk uttale, og gjerne ispedd en ekstra «r», får vi en tydelig indikasjon på hva dette egentlig dreier seg om. Huset ser utenfra ut som, akkurat, en vrengt dass, og på innsiden er det stokk umulig for folk flest å begripe noe som helst. Det ryktes at museets 5 millioner årlige besøkende på et tidspunkt i huset historie måtte forholde seg til, nettopp, en utstilt vakuumpakka dritt.
Mange mener mangt om toalettet på Silokaia. Cornelius Jakhelln refererer i sitt leserinnlegg til at mange allikevel ikke tør å ytre seg i silodebatten. Jeg tar utfordringen. Jeg er for Kunstsilo. Jeg er for at byen bruker store summer offentlige midler - som i følge Stian Storbukås (Frp) kunne ha vaert brukt på unge og eldre, uten at det er redegjort for når og hvordan – på et museum for moderne kunst.
Jeg kjører en kommunegrå Skoda og regnet meg ikke som en del av fiffen. Likevel mener jeg at kunst er viktig. Om jeg personlig forstår og liker alt det som vises frem og stilles ut, det ser jeg på som underordnet. Våre liv og vårt samfunn blir fattigere uten en betydelig investering i kunst.
HALLGEIR VESTØL, Kristiansand
Jeg tar utfordringen. Jeg er for Kunstsilo.