Historisk ironi
Fylkesårsmøtet i Aust-agder Frp har med stort flertall vedtatt en resolusjon der man går inn for at valgloven skal endres, slik at folkevalgte som av en eller annen grunn bryter med sitt parti i løpet av en valgperiode, eller partiet bryter med dem, skal fratas sitt folkevalgte verv.
●●Det er forståelig at et slikt forslag kommer fra Frp. Dette er tanker som luftes fra den kanten med jevne mellomrom. Frp er da også det partiet der denne problemstillingen oftest er aktuell: Det går knapt en valgperiode uten at man hører om enten utmeldinger eller eksklusjoner av Frp-politikere.
Samtidig er det en historisk ironi i at det er nettopp fra dette partiet slike tanker tas fram så ofte og så sterkt. Hadde den endringen Frp nå vil ha eksistert da Carl I. Hagen kom inn på Stortinget i 1974, som vara etter da nylig avdøde Anders Lange, ville ikke Hagen kunne blitt stortingsrepresentant. På det tidspunktet var han nemlig ikke medlem av Anders Langes Parti (o.s.v.), men tilhørte noe som kalte seg Reformpartiet (Dette partiet er det antakelig bare vi Svaert Spesielt Interesserte som husker!). Da ville norsk politisk historie sett helt annerledes ut; man blir rent vemodig ved tanken.
Silje Haugli fra Arendal Frp argumenterer med at de folkevalgte representerer et parti og ikke seg selv (Agderposten 15. februar). Det er bare delvis riktig. Velgerne kan gjøre endringer på valglistene, og det blir da også gjort i stor skala. Skal forslaget fra Aust-agder Frp gjennomføres, må det innebaere at denne retten fjernes. Da må velgerne bare få ei liste som de må bruke «med søkke og snøre», så å si. Det skal argumenteres meget godt om man vil overbevise noen om at det vil øke interessen for å delta ved politiske valg.
Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg synes det er uryddig å melde seg ut av det partiet man er valgt inn for midt i en valgperiode og inn i et annet. Det mener jeg fremdeles. Det er å bryte den kontrakten man har inngått med velgerne. Men det er det også når et parti ekskluderer en kandidat man har valgt å nominere. Også andre partier har eksklusjonsparagrafer, men de bruker dem så å si aldri. Og noen – som mitt eget! – har det slett ikke.
At Frp er det eneste politiske partiet i Norge for tiden som relativt hyppig har eksklusjonssaker, sier vel sitt om kulturen i det partiet. Og det forklarer både hvorfor det er fra dette partiet et slikt forslag kommer, og hvorfor det ikke bør bli realisert.
NILS-PETTER ENSTAD
7. vara til Arendal bystyre for KRF