Rettssikkerhet og demokrati
Kunstsilodebatten og den politiske prosessen har pågått i flere måneder uten at noen av byens jurister har engasjert seg nevneverdig i saken.
Jeg synes det er synd da det bør påligge juriststanden et visst samfunnsansvar i å bidra til en mer innsiktsfull demokratisk debatt. Av den grunn håper jeg mitt innlegg vil engasjere flere jurister til å bruke sin stemme.
De folkevalgte i kommunestyret har fått sine verv i den tillit at de kan foreta riktige beslutninger på vegne av folket. I dette ligger ikke nødvendigvis at de folkevalgte til enhver tid skal lytte til majoriteten av befolkningen, men det betyr at de skal handle på vegne av samfunnets beste – uten å fremme egne interesser. Og det er slik det bør vaere da de folkevalgte har innsikt i de politiske prosesser, de har fullt innsyn i saksdokumenter, ser helheten i tillegg til at de setter seg tilstrekkelig inn i saken til å kunne danne seg et godt beslutningsgrunnlag.
Det er svaert viktig at politikerne får mulighet til å foreta disse verdivurderinger på egenhånd, uten å måtte forholde seg til eksempelvis populistiske krefter, eller føringer fra staten som da vil kunne innskrenke deres handlefrihet. Likevel har den lokale politiske autonomien og handlefriheten visse regler som den må forholde seg til, og det er her hensynet til rettssikkerhet kommer i kollisjon med politisk handlefrihet.
I det videre vil jeg konsentrere meg om hensynet til forsvarlig saksbehandling.
En forsvarlig saksbehandling innebaerer blant annet at saken er tilstrekkelig belyst, at partene i saken har fått mulighet til å uttale seg m.m. Dette er en forutsetning for at politikerne skal kunne foreta riktig valg og kunne foreta en verdiavveining på bakgrunn av de gitte opplysninger. Et beslutningsgrunnlag som har feil eller mangler vil kunne villede de folkevalgte. Konsekvensen av dette kan vaere så uheldig at det blir fattet ugyldig vedtak. I tillegg vil dette påføre de politiske organer en unødvendig belastning som vil koste tid og penger og politikerne kan miste sin legitimitet blant velgerne.
Av hensyn til rettssikkerheten er politikerne og dens administrasjon pålagt et «minstekrav» når det gjelder å utrede saken forsvarlig. Dette er en av grunnpilarene i kommunal-, offentligog forvaltningsrett. Prinsippet er ulovfestet, men kommer til uttrykk i flere bestemmelser spredt rundt omkring i lovverket, blant annet i kommunelovens § 23 annet ledd. Man kan også utlede dette prinsippet ved å tolke Kristiansands politiske reglement for folkevalgte og ansatte og dette samsvarer også med enhver menigmanns naturlige rettsoppfatning.
Det er flere momenter i prosessen jeg gjerne skulle tatt opp i denne sammenheng (også prosesser i organisasjoner som SKMU og Cultiva), men jeg nøyer meg med noen utvalgte punkter.
Det har blitt nedsatt en hurtigarbeidende gruppe med mandat til å utrede blant annet alternative plasseringer for Kunstsamlingen. Det fremgår av artikkelen «Vurderte kun siloen» i Faedre- landsvennen den 4. februar 2018 at arbeidet som var nedlagt ved vurdering av alternativer kan karakteriseres som så godt som manglende. Jeg stiller meg spørrende til begrunnelsen for at gruppen skulle vaere hurtigarbeidende. Det burde ligge en viss forholdsmessighet mellom størrelsen på den totale investeringen og driftstilskudd og kravet til forsvarlig utredning. Som et minimumskrav burde utredningen vaert normaltarbeidende, og ikke hurtigarbeidende.
Ettersom den totale investeringen er så stor burde grunnlaget for avstemningen basert seg på en kalkyle som er blitt kvalitetssikret, og hvis ikke burde det vaert et minimums forsvarlighetskrav at det opplyses om usikre elementer. Dette er ikke tilfelle, ut fra saksdokumenter (201505745-9) som er blitt forelagt Kristiansand bystyre er verdien på tomten ikke fastsatt. Det foreligger heller ingen opplysninger om at det foreligger et anslag på 15 millioner kroner som det gjenstår å forhandle med havnestyret. Dette prisestimatet er også høyst usikkert ettersom havnestyret enda ikke har besluttet noe salg av siloen til SKMU, dette framgår i artikkel i Faedrelandsvennen skrevet av styremedlem i Kristiansand havn Frank Salvesen den 5. februar 2018. Salvesens oppfatning er at eiendommen skal ut i det åpne markedet og selges til høyest mulig pris, som kan vaere over 100 millioner.
Et av de viktigste prinsipper i et velfungerende demokrati er at de demokratiske prosesser er åpne og kontradiktoriske. Det er gjennom det offentlige ordskiftet demokrati fungerer, dette prinsippet er også fastsatt i Kristiansands politiske reglement for folkevalgte og ansatte der det står eksplisitt at «Kommunen har en aktiv opplysningsplikt». Et lukket demokrati gjør at folk stiller spørsmål og blir mistenksomme, noe som igjen bidrar til å skape konspirasjonsteorier. Det er gjennom opplysning kommunen kan imøtegå konspiratoriske krefter; vaere autoritative fremfor autoritaere.
Uten å anse meg som konspiratoriker lurer også jeg på hvor mye Tangen-samlingen er verdt, hvem som har taksert den og hva den inneholder, og det tror jeg mange andre også gjør. Dette fremgår av tall som spriker fra 83 millioner (bokført 39 millioner) til Harald Furres estimat om at den lovede økning i gaven vil få den opp i en størrelsesorden på rundt 500 millioner i naermeste framtid, se Furres brev til Regjeringen av 20. august 2017. Jeg synes det er underlig at et av hovedelementene i avtalen hittil har vaert uviss, og jeg anser den informasjonen som avgjørende for å inngå en avtale på vegne av allmennheten og bevilge penger til dette. Det er flere hovedelementer i avtalen som er uklare, og etter min mening er bystyrevedtaket inngått i all hast uten tid til refleksjon.
Til slutt vil jeg stille noen spørsmål til kommuneadministrasjonen og jurister i Kristiansand. Er saksutredningen gjort på forsvarlig vis? Har vurderingsgrunnlaget forut vedtakelsen vaert tilstrekkelig? Burde opplysninger som er blitt kjent i ettertid hatt innvirkning på vedtakene?
Jeg vil gå så langt som å påstå at Kristiansand bystyre har fattet sitt vedtak på et uforsvarlig grunnlag, et grunnlag som også kan bli brukt av andre organer eller til å påvirke andre aktører.
Jeg vil gå så langt som å påstå at Kristiansand bystyre har fattet sitt vedtak på et uforsvarlig grunnlag.