Bronsegutten fikk en mystisk sykdom og vurderte å gi seg
Skihopperen Robert Johansson har tatt steget frem i lyset. Han har to medaljer hittil i OL, men også en historie om trøbbel.
Lørdag fikk 27-åringen bronse i storbakken og er nå hopptroppens mestvinnende. Mandag er Norge store favoritter i laghoppingen.
Lillehamringen har brukt lang tid på å nå dit han er i dag, og er et av disse mange eksemplene på at man aldri skal gi opp.
For han har vaert igjennom en tøff periode.
– Det var veldig naerme å bli nok. Det skjedde rett før jeg slo igjennom i Vikersund med 243,5 meter i 2015/16-sesongen, sier utøveren med den etter hvert så berømte barten.
Han mener selv at han hadde mye motgang over lengre tid.
– Det hang igjen fra jeg var skadet, hadde kyssesyken og lungebetennelse, forklarer 27-åringen, som likevel ble mest redd da ansiktet hovnet opp tidlig i 2015.
Ingen skjønte noe. Det skjedde først på høyresiden, men så ble han bra igjen. Deretter skjedde det samme på venstresiden.
– Ble du redd?
– Ja så klart. Jeg var til leger og spesialister, som ikke hadde noen forklaring. Første gang gikk det bare tilbake av seg selv. Andre gang det slo ut, tok jeg det litt mer seriøst. Jeg følte at jeg måtte ta noen grep.
Det betød å vaere nøye med hvile og søvn. På det verste var Johansson så hoven at han ikke så sitt eget øre i speilet, bare toppen av det. Og han hadde 40 i feber.
VILLE SLUTTE MED SKIHOPPING
Grepene han gjorde, mener han er blitt avgjørende for suksessen som toppidrettsmann.
Han har vaert stabil denne sesongen. Det eneste som ikke stemte, var da han mislykket under verdenscuprennet i Zakopane etter jul. Der overbeviste unggutten Marius Lindvik, et av norsk hoppsports store talenter.
Det ble hard diskusjon om Oluttak, og mange involverte, men til slutt skar landslagstrener Alexander Stöckl igjennom.
Han mente det ble litt for tidlig for Lindvik og at Johansson burde få sjansen.
Den tålmodige skihopperen, som holdt på å legge opp i 2016.
– Hva har drevet deg fremover etter sykdom og resultater som har uteblitt?
– Motivasjonen har vaert iveren etter å bli bedre og hoppe lengre. Fra jeg var ung, jeg begynte å hoppe fire-fem år gammel, har det vaert drivkraften. Og da det buttet, kjente jeg på det at jeg har glede av denne idretten.
FIKK STØTTE HJEMMEFRA
Pappa Gorm var skihopper i yngre år. Han var med i bakken og kjørte tråkkemaskin i anlegget.
Og unge Johansson var ikke vond å få med på ting. Men nå er det annen motivasjon enn bare lek og moro.
– Jeg har hatt veldig lyst til å få ut potensialet mitt, sier han.
Han mener helgen i Vikersund i fjor endret alt. Da satte han verdensrekord med 252 meter. Motivasjonen blusset opp igjen.
Nå er han lykkelig, som han selv sier, fordi han er privilegert som får holde på som skihopper på heltid.
Da Aftenposten like før OL spurte hva som ville vaere hans drømmeoverskrift, svarte han: «Johansson tok sitt første OLgull».
Det kan fortsatt skje. På mandag.
For med Daniel-andré Tandes 4.-plass, Johann André Forfang på femte og Andreas Stjernen på åttende har Norge et supert lag.
– Men det har også Tyskland, Polen og Slovakia, sier Johansson.
PS! Kamil Stoch gikk helt til topps, foran Andreas Wellinger. I dag er det lagkonkurranse, der de norske hopperne er favoritt til å vinne gull.