Kristenmakt og samsnakk
Journalisten Odd- inge Ule bergskriveri sin kommentar i F a ed re landsvennen onsdag den 7. mars hvordan han opplever å få oppmerksomhetetter at han skriver om et bedehusmiljø på Iveland som strever med å håndtere en frivillig, homofil medarbeider.
Journalistens motiver trekkes i tvil, og det journalistiske arbeidet underkjennes hvis han skulle vaere i naer familie med en homofil eller lesbisk. Og saken er snakket om i bedehuset og på Agder KRF sitt fylkesårsmøte sist helg.
Det er mye bra å si om bedehusmiljø, Krf-miljøer og kristne miljøer på Sørlandet, slik jeg kjenner dem. Miljøene preges av engasjerte kristne mennesker som brenner for at budskapet om Gud skal spres ut til alle verdenshjørner og mennesker skal oppleve fred og forsoning. Men de samme miljøene har også noen andre kjennetegn. De preges gjerne av sterke mennesker som i sin iver etter å leve etter Guds bud setter rammer og lager regler og retningslinjer som skal gjelde for virksomheten. Reglene blir gjerne utformet med et ønske om å gjøre rett, vaere «rett- troende» og «innenfor», og bidrar til å lage orden og struktur på virksomheten. Dette vil i det store og hele fungere både effektiv og ryddig. Problemet kan oppstå når disse reglene møter ulike mennesker og ulike levde liv.
Miljøene har ikke tatt høyde for, eller kjenner alle muligheter som kan oppstå og må håndtere dette etter beste evne. Da blir det gjerne reglene som gjelder.
Dette er kjent, og jeg kjenner det fra min barndom. I et miljø preget av et stort og aktivt barne- og ungdomsarbeid var det noen regler som gjaldt (for jenter): Ingen øreringer og ingen bukser på scenen, for eksempel. Dette var i tråd med bibelforståelsen, og godt forankret i regelverket. Jeg kan si veldig mye godt om dette miljøet, men det er neppe noen som kom naermere Gud fordi de ikke hadde øreringer eller gikk med skjørt på møter.
Øreringer, klesdrakt, kortspill var aktuelle regler i min barndom og ungdom. Senere kom spørsmål om hvordan vi skulle forholde oss til skilsmisse, gjengifte og samboerskap. I dag står kampen om andre regler. Når homofile og lesbiske ikke får sin plass innenfor regelverket i forsamlingen oppstår det noe annet. Jeg kunne velge å gå i skjørt, jeg kunne velge å ha eller ikke ha øreringer, men kan jeg velge om jeg vil vaere heterofil, homofil eller lesbisk?
Jeg innrømmer at jeg for lengst har hoppet av de moralske barrikadene. Det siste hoppet gjorde jeg da en kollega på en utenlandstur ba meg vaere med i kirken en søndag. – Jeg savner sånn å gå til nattverd, sa han. – Dere har jo så fin kirke og en sånn fin prest hjemme, sa jeg. – Der går naboene mine, og store deler av familien min. De ville aldri akseptert at jeg gikk til alters, var hans svar. Han var helt overbevist om at han ikke var «innenfor», såpass skjønte jeg.
Er det mulig at jeg kan virke sånn på andre at de ikke kan finne sin plass ved alteret? Jeg, som har vokst opp i et miljø som har vaert preget av engasjement og sterk tro på både Gud og medmennesker? Det lurer jeg på, og jeg vil gjerne snakke om det.
Når jeg ser i egen baklykt, ser jeg at reglene har endret seg. Det er ikke noe spørsmål om øreringer eller klesdrakt lenger, og jeg tror de aller fleste spiller kort om de ønsker. I det samme baklyset ser jeg samtidig noen som ikke er med lenger, og som vi gjerne skulle vaert der. Noen har falt av og noen har fått med seg en tilleggsbelastning som synes helt unødvendig.
Reglene har endret seg, men hvorfor de har det, er ikke helt åpenbart. Her kunne vi gjerne hatt en større åpenhet omkring disse endringene, fordi det har rammet så mange og har tatt så mye tid og krefter å håndheve.
Vi som lever tett på barn og ungdom er opptatt av å skape gode rammer og trygge dem i deres viktige veivalg. Vi vil at de skal oppleve tilhørighet og kjenne at de er verd noe. Det er ikke helt opplagt at alle opplever det sånn, enten de vokser opp på Iveland, I Lillesand eller på Jørpeland der jeg vokste opp. Vi trenger å snakke sammen, ikke snakke om hverandre- til andre. Og vi må tørre å vaere åpne og lytte til hverandre.
Å leve er å vaere i bevegelse. Man påvirker og påvirkes. Dette gjelder også for kristne miljøer og forsamlinger. Om jeg skulle ønske meg noe ville det altså å vaere mer lyttende til hverandre. Ta del i hverandres liv og møte den andre med åpen holdning. Her kunne vi kanskje hente litt inspirasjon fra en kirke i København som kaller seg Den lyttende kirke, de sier:
Gud ønsker, at vi har gode liv, at vores faellesskaber er opbyggelige, varme og laegende. Vi laerer af Ham, at vi må lytte godt. Og Han lytter altid til os, fordi Han elsker os.