Norge som kunnskapsnasjon
Om Åshild Bruun-gundersens utspill om «uviktige» studier: I det gamle Hellas var det filosofi som dannet nasjonens kunnskapsbase, og det var filosofien som utgjorde vitenskapens kjerne.
Det varme d bakgrunn i filosofien at kunn- skapsutvikling om astronomi (det Aristoteliske verdensbilde), medisin, agronomi, kunst og kultur foregikk.
Filosofien utgjorde kunnskapssamfunnets operativsystem, systemets om styrtede andrekunnskaps feltene. Det å forståkosmos, dets krefter, iboende strukturer og prosesser, og menneskets plass i det, var helt fundamentalt for å forstå noe som helst.
Mens Aristoteles la vekt på den materielle verdens forrang i forståelsen av samfunnets (og kosmos’) funksjon, la Platon (og Sokrates) vekt på ideenes funksjon og rolle. Denne dialektikken mellom ånd og materie har vaert det mest fundamentale «paradigme» for utviklingen av kunnskap og utdanning, og dermed for alle vitenskaper siden Antikken.
Platon og Aristoteles la grunnlaget ikke bare for den vestlige filosofi, men også den vestlige vitenskapen. Men de hadde noen klare fordeler. Antikkens Hellas var, sammenlignet med et moderne land (som f.eks. Norge i dag), relativt enkelt i struktur og funksjon. I tillegg sto ikke land og samfunn i andre regioner høyt på de greske filosofenes dagsorden. Det som skjedde i de regioner som vi i dag benevner som Afrika, Amerika og Asia hadde meget begrenset plass i deres verdensbilde, og dermed også en begrenset betydning for det som skjedde i Hellas. I motsetning til antikkens Hellas, er land i vår tid integrert i en globalisert verden. Det som skjer langt borte fra oss (eller Hellas); i Afghanistan, Syria, Nord-korea, Sør-sudan, Irak, Israel, Palestina, Kongo og Italia, påvirker vårt land både direkte og indirekte. Politisk, økonomisk, økologisk og kulturelt fører begivenheter i en hvilken som helst del av verden (f.eks. bombingen av Øst Gotha) til små eller store skjelvinger hos oss i form av økte politiske spenninger, økt flyktningestrøm, militaer opptrapping, endret nasjonal sikkerhetspolitikk osv ., osv.
Gjennom elektroniske tjenester, radio, fjernsyn, og aviser får vi tilgang til så store mengder av informasjon om det som skjer rundt oss i verden at vi i begrenset grad er i stand til å fatte og begripe hva som foregår «der ute», og hvordan det påvirker oss her hjemme.
I motsetning til antikkens Hellas, finnes det i denne moderne verden heller ingen helhetlig filosofi som kan forklare «kosmos», dets krefter, iboende strukturer og prosesser. Den helhetlige filosofien er erstattet med spesialiserte vitenskaper og vitenskapelige disipliner (fag) som kun dekker visse aspekter eller deler av «virkeligheten» (kosmos). Det har altså skjedd en utvikling i den kunnskapsmessige kompleksiteten som samsvarsvarer med utviklingen av den kosmologiske kompleksiteten. Sagt på en annen måte, samtidig med den økende globale kompleksiteten, har det skjedd en økende grad av spesialisering innenfor de fag som har som formål å analysere og forstå denne kompleksiteten. E t av de fagene som har utviklet seg i så måte, er «Globale utviklingsstudier» (GU). GU har som formål å forstå og studere et spesialisert felt innenfor det store kunnskapsmessige verdensbildet. Av temaer som dekkes innenfor dette feltet kan nevnes:
Hva vil Kinas økende innflytelse på det globale plan bety for Norge (og Vesten), økonomisk og politisk på kort og lang sikt? Vil Briks-landene utvikles til å bli en avgjørende global aktør, og hva vil dette i så fall bety for norsk naeringsliv? Hvor mye betyr egentlig kjønn, religion, kultur og utdanning for økonomisk vekst og sosial utvikling? Hva skjer med verdens økonomiske og sosiale utvikling med endrede klima- og naturforhold? Kan vi skape mer robuste samfunn for å begrense virkningene av den økende frekvensen og styrken av naturkatastrofer? Hvilken rolle kan Verdensbanken, IMF, Norad og de frivillige organisasjonene spille for verdens fattige? Hvordan påvirker korrupsjon, konflikt og «bad governance» utviklingen et lands velferd? Hvorfor har noen land hatt en rivende utvikling mens andre står på stedet hvil? Hva slags rolle kan et lite land som Norge spille mhp de globale utviklingsprosessene? Kan vi «forvalte» oss til bedre global velferd, eller må vi stole på markedet? G lobale utviklingsstudier er ett av mange fagfelt som Åshild Bruun-gundersen mener er uviktig fordi det utdanner unge til ledighet. De andre klarer sikkert å svare for seg selv. Selv jeg vil avslutte med to kommentarer: For det første er jeg usikker på hvor hun har det fra at GU utdanner unge til ledighet. For det andre, hvis det en gang blir slik at norske skoler, norsk offentlig forvaltning, og det norske naeringsliv ikke lenger har bruk for unge med slike kunnskaper som GU har som arbeidsfelt, da har vi virkelig et stort problem!
Det har altså skjedd en utvikling i den kunnskapsmessige kompleksiteten som samsvarsvarer med utviklingen av den kosmologiske kompleksiteten.