I seks år løp Amalie forvirret rundt på fotballbanen. I dag er hun sjeleglad hun oppdaget løping.
– Jeg tror vi går glipp av veldig mange talentfulle utøvere i andre idretter, som i stedet ender opp som middelmådige fotballspillere, sier Olympiatoppen-coach.
– Det jeg fikk gjennom fotballbanen var en viktig sosial arena samtidig som jeg kunne trene. Men da jeg fikk ballen, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med den. Jeg var ikke i naerheten av å oppleve samme mestringsfølelse som det jeg nå gjør på friidrettsbanen, sier Amalie Saeten (20).
Med to gull i junior-nm og sølv i fjorårets senior-nm, er hun et av Norges største talenter på 800 meter. Men det var lite som tydet på at hun skulle bli en meget habil friidrettsutøver da hun løp forvirret rundt på fotballbanen for den lokale klubben.
– Som 12-åring stilte jeg opp i et løp på skolen, og da slo jeg mange av guttene. Før det hadde jeg ikke peiling på at jeg hadde et talent for løping. Men det var det som fikk meg til å oppsøke friidrettsmiljøet i Kristiansand, sier 20-åringen, som i dag er bosatt på Sognsvann i Oslo hvor hun har kort vei til gode treningsfasiliteter.
BARN SPILLER FOTBALL
I helgen smalt det igjen på de norske eliteseriearenaene. Tusenvis av tilskuere trosset vinter og snø for å følge kremen av norske fotballspillere i aksjon. På tribunen satt barn og unge med en drøm om en dag å stå der selv. På veien dit bruker de sin lokale breddeklubb som springbrett.
Den enorme tiltrekningskraften fotball har på barn og unge, ser man tydelig om man ser på tall fra Norges Idrettsforbund (NIF). I 2016 spilte drøyt 168.000 barn i alderen 6–12 år fotball, mens Norges Håndballforbund og Norges Skiforbund - som er de nest mest populaere idrettene - samlet snaut 60.000 hver.
– Må OPPLEVE MESTRING
Roger Gjelsvik, coach for utholdenhet i Olympiatoppen, er blant dem som problematiserer fotballens posisjon i norsk idrett.
– Fotball er en fantastisk idrett. Men jeg er kritisk til at så mange skal bli gode til å spille fotball i stedet for å velge andre idretter. Jeg tror vi går glipp av veldig mange talentfulle utøvere i andre idretter, som i stedet ender opp som middelmådige fotballspillere. Skal du få et godt liv i idretten, er det å mestre idretten en viktig del av det. Jeg tror mange av de som spiller fotball, kunne fått enda større glede ved å drive med andre idretter, sier Gjelsvik.
Han er ikke ute etter å kritisere fotballen.
– På mange måter burde andre idretter laere hvordan fotballen skaper sosiale miljøer. Men hva skal fotballen med alle dem som ikke blir så gode? Hvis norsk idrett har et felles mål om at flest mulig skal drive idrett i ungdommen og videre inn i voksen alder, må vi jobbe sammen for at folk skal trives med idretten de bedriver. Jeg er ikke i tvil om at å vaere del av et sosialt miljø er ekstremt viktig, men på et tidspunkt blir det å oppleve mestring veldig viktig for å holde det gående, mener Gjelsvik.
– INAKTIVE VOKSNE
For i bakhodet lurer vissheten om at fotballen opplever et enormt frafall. Det gjør andre idretter også, men der er ikke frafallet like stort.
Per Egil Mjåvatn, førsteamanuensis ved NTNU, er kritisk til hvordan fotballen driver og resultatene av det.
– Så lenge barnefotballen kan vaere lekbetont, og man ikke bare spiller fotball på hver trening, så er det fint. Men problemet er at fokuset på talenter, tidlig sortering, elitelag, samt stort tidsbruk som gjør det vanskelig å kombinere med andre idretter, gjør at de fleste slutter. Hvis de da ikke har prøvd andre idretter som ski, svømming, løp eller annet, har de ikke andre idrettsaktiviteter å gå til. Da vil de lett ende opp som inaktive voksne. Det er utrolig trist, sier Mjaavatn.
– KREVER MYE
Tilbake på Sognsvann tenker Amalie Saeten tilbake på barnefotballen i moderklubben. Den var som en magnet på henne og klassekameratene.
– Nesten alle jeg kjenner fra skoletiden har vaert innom fotball, og det ser vi også at de aller fleste unge er i dag. Det gjør at det er veldig få som får sjansen til å vise hva de virkelig er gode til på idrettsbanen.
Men hun hadde gjerne sett at friidretten hadde vaert like flinke som fotballen til å ta imot nye utøvere.
– Det var vanskelig å komme på friidrettstrening uten å kjenne noen. I individuelle idretter krever det mye mer av mottaksapparatet. Da jeg begynte hadde folk sine gjenger, og det tok et par måneder før jeg var en del av det sosiale miljøet. Men i dag er jeg veldig glad for at jeg kom meg over bøygen, sier Amalie Saeten.