Arkivets strafferunder

Med så mange skivebom i krigsutstillingene på Arkivet, både tidligere og fortsatt, er det helt på sin plass at institusjonen må gå strafferunder.

●●Sommeren 2016 gikk fem sønner og døtre av innerste krets rundt Cheese-senderen på Helle, «Alf»-gruppa (etter dekknavnet på den virkelige telegrafisten på Helle, Andreas Lone), samt tre forfattere ut i sørlandsavisene med artikkelen «Bløffer om lokal krigshistorie» med adresse til Arkivets nyåpnede utstilling «Brennpunkt Arkivet» og den framstilling som dobbeltspilleren Gunvald Tomstad hadde fått. Ansvarlige for utstillingen reagerte knapt.

Samme høst ble det av undertegnede påpekt et snes grove faktafeil på samme utstilling, samt at ressursskrivet som var utarbeidet for Arkivets guider inneholdt alvorlige feil. Før jeg skrev om utstillingens mange ukorrektheter i Agder-pressen, hadde «Alf»gruppa og et aktuelt tidsvitne et lengre møte med direktør Audun Myhre og historiker Thomas V.H. Hagen, for om mulig å unngå å sende Arkivet ut i ny strafferunde. Men Arkivet var lite villig til å lytte.

Etter debatten som oppsto i pressen informerte Arkivet om at faktafeilene skulle rettes opp. Stor var imidlertid min overraskelse da jeg i vinter, etter 17 måneder, oppdaget at flere opplagte feil fortsatt ikke har blitt rettet på. Videre at Nye Arkivet fortsatt opererte med den gamle minneveggen der det er ført opp et 40 talls navn på angivere og frontkjempere. Ved bomskudd må våre skiskyttere ut på strafferunder. Slik er reglene.

For mine avslørende skriverier kaller Myhre meg i Faedrelandsvennen 7.3. for å vaere en «faglig overdommer på historiske tekster og innhold som formidles ved Arkivet». Når ingen sørlandsaviser anmelder historiske utstillinger, så er det viktig at noen autodidakter i alle fall stiller kritiske spørsmål.

Avsløringene av Arkivets mange faktafeil viser at den lokale krigshistorien er altfor viktig til å overlates til en institusjon som regner seg som ufeilbar og betalt med offentlige midler for å forvalte «sannheten» om vår kollektive krigshistorie. Hvor mange strafferunder Arkivet må ut på er opp til dem selv. Vanligvis er det slik at den utøveren som får for mange strafferunder, ikke vinner heder og medalje.

Det er fint at Myhre i debattspalten 7.3. inviterer til ny dialog. Jeg stiller gjerne opp på vegne av noen av motstandskampens helter som har fått sin innsats feil framstilt. Jeg tror at vi har et felles mål om å fininnstille siktet, slik at en treffer innertier og unngår strafferunder; slik at publikum får visshet for at de opplever en mest mulig sannferdig og usminket krigshistorie.

I mellomtiden må jeg fornye mitt Grenseboerbevis, slik at jeg ikke risikerer å bli avvist i resepsjonen i «Torturens høyborg» Arkivets freds- og menneskerettighetssenter.