Den gode gjeteren

Joh 10,11-18

Ulv eller ikke ulv? Det er en stor debatt her hjemme på berget og i maktens sirkler der inne i hovedstaden. Noen mener ulven hører hjemme i vår fauna og bør få vaere der. Andre vil helst ha utryddet alle sammen. For å ta vare på sauene sine, og til en viss grad også sikkerheten til folk. Jeg skal på ingen måte kaste meg inn i denne debatten. Men en ting er sikkert: Før i tiden hadde man ikke slike debatter. Man hadde naturen og de dyrene som var der. Skulle man ha sauer ute på beite, så var gjetere en dyd av nødvendighet.

Helst gode gjetere, gjetere som var sterke og modige. Som kjente sauene sine på en slik måte at de fulgte stemmen hans. Og som turde å stå opp mot både bjørner og ulver når det var nødvendig. Med livet som innsats. Det beste er selvsagt at den som eier sauene vokter dem. For en innleid gjeter forlater dem så snart det blir farlig. Det er dette velkjente bildet fra dagliglivet på den tiden Jesus henter frem for å fortelle oss noe om hvem han er: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene.»

Det var det han gjorde i påska. Gav sitt liv, for at vi skulle få vaere trygge. Vite at han som stod opp mot og beseiret døden selv uten å vike, han er med oss. Han passer på oss. Han vokter oss når vi vandrer i dødsskyggens dal – med sin kjepp og med sin stav. Han leder oss til grønne enger og til vann der vi finner hvile.