Fabelaktig?
Han sa: «Hva er det du fabler om? Det der er jo bare gamle myter og eventyr». Men kanskje sa han mer om vår tid, enn om fabler, myter og eventyr?
Jeg syns jeg ser en økende interesse for de gamle, store mytologiene. Også fra uventet og ikke-religiøst hold. Millioner følger psykologiprofessoren Jordan Peterson og hans nytolkninger av blant annet bibelens fortellinger på Youtube. Og Human-etisk Forbund i Kristiansand arrangerer møter som tar opp religion og etterlivet/døden. I april var temaet: «Religion – et gode eller et onde?» Møtet var lagt opp som en dialog mellom Sondre R. Liverød (psykologspesialist) og Didrik Søderlind (rådgiver i Human-etisk Forbund). Et hovedfokus i samtalen var de store religiøse fortellingene. Psykologen utfordret humanetikerne, og sa at de manglet fortellinger folk kunne lene seg mot i ulike livskriser. Han fortalte om rotløshet, ensomhet og meningsløshet hos mange av pasientene sine. Og han mente dette kunne skyldes en manglende tro på at de var del av en større fortelling; en større mening og kraft i livet enn sin egen. H Ef-rådgiveren sa at de religiøse fortellingene levde i beste velgående fortsatt. For eksempel gjennom filmer og serier om helter som ofret seg, eller om hevnere som kom tilbake for å straffe «synderen». Han opplevde at disse fortellingene/mytologiene fortsatt traff folk midt i hjertet, nettopp fordi de var allmenne. Han understreket de religiøse fortellingenes historiske betydning, og sa også at de som ikke kjente til dem, manglet dannelse.
Jeg tenkte: men er det først og fremst dannelse vi trenger når vi opplever at livet «krasjer» eller blir meningsløst? Når vi «møter veggen», eller når «maskene faller»?
Jeg tror psykologen så det «moderne menneskets» største (bevisste/ubevisste) smerte: nemlig en manglende tilhørighet; en manglende tilknytning; en manglende kontakt med seg selv, med andre, og med en dypere mening i livet sitt.
Dessuten tror jeg ikke på HEFrådgiverens analyse om at de gamle mytologiene lever i beste velgående. Jeg tror ikke de fortellingene han refererte til, er levende og kraftfulle mytologier lenger. De fungerer heller som en slags underholdning der vi bare blir tilskuere. Vår tid/kultur har helt andre mytologier/fortellinger som virkelig preger oss. H er er hovedpoengene i noen av dem (det finnes mange flere): vi kan bli lykkelige gjennom å få flere ting/ utstyr/opplevelser, vitenskapen forteller oss sannheten om virkeligheten, smerte/motstand bør helst fjernes/unngås, vennskap er viktigere enn «familieskap», du kan bli hva som helst, bare du vil det nok.
Men dette er «falske» mytologier. De kan vaere sanne på et overfladisk plan, men de gjør oss bare avhengige av det som aldri gjør oss tilfredse. De sier at mer shopping, flere ferier, bedre karakterer, mer suksess, flere venner, mer tempo, flottere kropp osv. kan gi oss det vi trenger. Samtidig påstår vitenskapen å ha svaret på alt vi ikke forstår. Og de aller fleste av oss; både religiøse og ikke-religiøse er påvirket på dypet av disse «falske» mytologiene.
De gamle mytologiene handler om ekte verdier som varer. Og som dermed kan vaere gode å lene seg mot i ulike livskriser. Men det forutsetter at vi kjenner dem, tror på dem, og ikke minst: lar dem prege handlingene våre. De krever mye av oss, men nettopp derfor har de også mye å gi hvis vi lever dem.
Fablene, eventyrene og mytene handler ikke om historiske hendelser, fysiske fakta, eller om bare meg og mitt liv. De bygger på innsikter gjennom generasjoner. De forteller om ting som ligner, om hvorfor ting skjer på ny og på ny. Og om smertefulle, men viktige erfaringer. De kan dermed gi videre sannere sannheter enn moderne mytologiene kan gi oss. H er er hovedbudskapet i noen gamle, religiøse (kristne) mytologier: hovmod og egoisme er store «synder», ydmykhet og nestekjaerlighet er store «dyder», det går an å vokse på motstand/lidelse, materialisme er farlig, den største helten er den som ofrer seg for vennene sine/den gode saken, det finnes alltid håp for en angrende «synder», forsoning/tilgivelse er det viktigste av alt.
Disse mytologiene formidler visdom og verdier det går an å lene seg mot når livet butter. Dessverre er det få som forstår det dype budskapet de har. Det gjelder også for mange kristne kirkesamfunn som mener budskapet kan uttrykkes i dogmer. Og dermed fastlagt for all tid.
Kanskje er Jordan Peterson inne på noe når han tolker Kain og Abel fortellingen som en misunnelses-myte. Eller når Svein Tindberg fabulerer så fantastisk omkring Babel-myten? T il slutt: En ung jente fra Somalia fortalte meg om Alshabaabs herjinger i Mogadishu. De hadde truet henne med maskingevaer som 4-åring, og hun hadde sett kroppsdeler hengt opp i gatene der til skrekk og advarsel. Det som gjorde det mulig for henne å fortelle meg om traumene sine, var eventyret om trollet som for å overleve hadde gjemt kjøtthjertet sitt, og erstattet det med et steinhjerte. Slik var det for henne også, sa hun. Eventyret fortalte henne den dypeste sannheten om henne selv!
Hva om vi begynte å lese de gamle mytene, fablene og eventyrene for hverandre igjen? Kanskje kan de gi oss noe å lene oss mot; noe som fakta-fundamentalismen og prestasjonsjaget ikke kan gi oss?