Jeg har allerede tråkka kraftig ut i den største feriefella.
Eva Kvelland,
spaltist
Jeg mistet noe viktig på veien fra barn til voksen – bortsett fra flat mage og jomfrudommen. Jeg mistet evnen til å definere ferie som noe annet enn en mulighet til å komme à jour.
For oss introverte mennesker, uten overdreven trang til tørrprat, er vaeret en tematisk gudegave. I så måte har 2018 vaert perfekt. Vinteren var så lang og trasig at vi kunne hoppe rett fra snøføyke til nasjonalsang. Snøen fokka seg så mye langs E 18, at vi kjørte egenregissert kolonne fra Grimstad fra Kristiansand – eller overnattet på jobb. Jeg fikk sleng på elbilen og et bunnfrosset oliventre på verandaen. Vi snakket ikke om noe annet i månedsvis. Så fikk vi ei uke med vårvaer og snøsmelting, før tropenetter og lange, svette brøster tok over. Og sånn har det vaert siden. Lange, svette brøster. En evigvarende drøm av et sommervaer – så fint at du enten angrer eller skammer deg om du har bestilt billig sydentur et år i forveien. Men vaeret er også en ypperlig anledning til å få utløp for det iboende behovet de fleste av oss har for å servere en daglig dose klagesang. Med 30 grader i lufta, er det helt berettiget å klage på hetetoktene – og når vi for et par uker siden fikk et dramatisk fall ned til under 20 grader, ja da er det helt innafor å plassere fyr i peisen, ullsokker og et par sterke gloser på Instagram.
●●Den langsiktige effekten av ferie er begrenset, og lykkeforskningen antyder at vi i beste fall får en opptur av å planlegge ferien. Det hjelper trolig lite når ferie samtidig plasseres på listen over hva vi opplever som stressende hendelser i livet. Selv har jeg en ekstremt nedsatt og underutviklet ferieevne. Jeg har skrevet om det før – for tre år siden – og jeg har ikke blitt så mye friskere siden den gang. I dag starter mine fire tilmålte ferieuker, og selv om jeg virkelig trenger en pause, så har jeg allerede tråkka kraftig ut i den største feriefella av dem alle: Skippertakslista er klar! Den siste måneden har jeg ivrig telt ned til ferien. Ikke fordi jeg skal flate ut, men fordi den gir en mulighet til å få gjort noe. Jepp! På lista står alt jeg ikke får unna resten av året: Rydde mailboksen, pusse opp, sortere alt jeg eier og har, kvitte meg med halve boden, slanke meg og rydde klesskapet. Det er ualminnelig tilfredsstillende å ha ei liste klar. Det er verre å se feriedagene gå – én etter én – med høy puls, høye skuldre, o gen pro kras tine ring sev nei medaljesjiktet.
●●Sommer og ferietid var noe annet da jeg var barn. Det fantes ikke dårlig vaer om sommeren. Jeg husker bare blå himmel, varmt badevann og marihøner. Det regnet ikke, blåste ikke og ferien hadde overhodet ingen sluttdato. Det var bare å sette utfor skråninga, dra med seg rabarbraen og flette en krans av prestekrager. Vi spøy i baksetet på bilturen nordover, stjal sure epler hos naboen og var oppe til sola gikk ned. Livet var fint og skuldrene lave. Når jeg ser rundt meg i dag, ser jeg feriefolk med stressutslett og høye skuldre. Vi skal prestere, levere og aktivisere. Huset skal males, hagen stusses, svigerforeldre besøkes og kofferten skal innom minst tre land på veien. Vi rusher gjennom ferien som om vi har fanden i haelene. Med en følelse av at ferien er på hell fra dag én, og et sterkt behov for ferie – etter ferien. Er sommerferien blitt et eneste stort skippertak – dømt til å mislykkes? Har vi mistet evnen til å gjøre ingenting, uten å få dårlig samvittighet for understimulerte unger, manglende toppturer og rotete klesskap? Jeg har ingen unger å ha dårlig samvittighet for, og ingen topper jeg må bestige. Og selv om klesskapet er rotete, så skal jeg i det minste gjøre et forsøk. Én – kanskje to – dager uten skippertaksliste eller dårlig samvittighet. Ingenting å gjøre – og hele dagen å gjøre det på.