Støre er på en slags klassereise, han er i kulturell og verbal bevegelse mellom ulike sosiale lag.
I Hakkebakkeskogen må reven laere å gå på besøk. Er det det som skal til for en partileder som sliter med å knekke koden for hvordan han skal omgås den alminnelige lønnsmottaker?
det er ikke alltid like lett å finne tonen. Som utenriksminister snakket Jonas Gahr Støre med mennesker som kom fra høye sosiale lag. Han klarte seg bra og representerte landet vårt på en måte vi anerkjente. Vi berømmet han for elegansen og kunnskapene. Da han ble helseminister, begynte vi å ane at han ikke var den perfekte politiker. Han slet med overgangen fra å snakke om de store linjene, dialog, Hamas, krig og fred, ny politikk for nordområdene og til hjemlig og hverdagslig helsepolitikk. Som partileder er det enda mer komplisert; man skal ikke bare snakke oppover, sammenligne seg med Frankrikes president eller opphøyet fra Stortingets talestol forklare tingenes tilstand. Som partileder skal man snakke til folk, prate sosialt oppover, sideveis og nedover og kunne ta politiske og verdimessige strømninger på pulsen. Og hvis man ikke selv har den evnen eller viljen, er det viktig hvem man omgir seg med, og hvor man søker råd. Støre har blitt beskrevet som elitistisk, tåkefyrste, selvrettferdig og retthaversk, men ikke som sosialt usikker. Det er ikke nødvendigvis lett å bli akseptert i alle kretser, selv om man kan te seg og snakker flytende fransk. Kanskje han føler på det, og at han heller vil bli statsminister enn å vaere partileder.
Støre er på en slags klassereise, han er i kulturell og verbal bevegelse mellom ulike sosiale lag. Vanligvis brukes ordet klassereise for å beskrive prosessen der mennesker forflytter seg fra en lavere til høyere klasse i samfunnet, fra en oppvekst i arbeiderklassen til et voksenliv med høyere lønn som gir innpass i nye og ukjente sosiale kretser. Det er et sosialt avansement der man beveger seg fra den klassen man er født inn i, og over i en annen. Umiddelbart gir dette assosiasjoner til mulighetene som byr seg i, og som kjennetegner sosialdemokratiet. Det er en historie om Norge, nesten som den amerikanske drømmen, om at alle kan bli hva de vil i livet hvis de jobber hardt nok. Eller? Det er dessverre ikke riktig slik, for den sosiale mobiliteten er ikke så stor som vi tror i Norge. Snarere har den vaert ganske stabil over tid. Familiebakgrunn har fortsatt stor betydning for sosial posisjon i voksen alder. De rike har ikke jobbet og slitt seg inn i rikdom, de har arvet den. Klassereise handler ikke bare om økonomi, men også om å gjøre seg fortjent til den nye, sosiale statusen, tilegne seg andre vaner og kulturelle koder. Klassereise er den klossete følelsen av plutselig ikke å høre hjemme i noen verdener, å famle etter de rette ordene og faktene, ikke vite hvordan man skal oppføre seg i det mondene selskapslivet eller i Hakkebakkeskogen. Kanskje Støre kjenner på denne ubekvemheten på sine reiser rundt i landet, og når han snakker med vanlige folk.
Iboka Distinksjonen beskriver den franske sosiologen Bourdieu hvordan musikken vi lytter til, og hvilke filmer vi liker å se på, sammenfaller med klassetilhørighet og vår plass i det sosiale hierarkiet. Livsstil, smak og avsmak sammenfaller med, og er klassebetinget. Det er sammenheng mellom den enkeltes posisjon i samfunnet, hvordan vi posisjonerer oss og dermed bidrar til å opprettholde vår egen og
gruppens status i samfunnet. Vi markerer sosial avstand til og distingverer oss fra andre personer eller grupper. Støre er en person med høy økonomisk og kulturell kapital. Han kan ubevisst og subtilt gjennom livsstil og uttrykksformer distingvere seg fra den alminnelige velger, den gemene hop. Vi har erfart, ser og føler på hvordan kulturell laering er formet av klassetilhørighet.
Problemet for Arbeiderpartiet er selvfølgelig ikke bare knyttet til Støre som person, hans vaeremåte eller av og til klønete kulturelle klassereise. Ordet sosialdemokrati har rett og slett ikke samme klang som før. Den oppvoksende generasjon har glemt hva det en gang betydde å få gratis utdannelse. Og det hjelper åpenbart ikke å bli minnet på det heller; bitterheten og ydmykelsen mange følte over ikke å ha råd til å kunne gå videre på universitet. Utdannelse gir oss muligheter våre foreldre ikke hadde. Men det er ikke gitt at vi vil bruke resten av livet på å takke dem som gikk foran, ei heller stemme på det partiet som selv mener det har aeren for velferds- og utdannelsessamfunnet.
I arbeidslivet drar man på studietur for å laere om hvordan andre bedrifter og etater løser utfordringer og lykkes. Hvor skal Arbeiderpartiet dra? Kanskje de skal se inn i seg selv, ta i bruk organisasjonen og alle de tusen lyttepostene rundt om i landet, ikke løse politiske utfordringer med enda en intern arbeidsgruppe, men heller laere seg å gå på besøk.
Ibegynnelsen av historien om Hakkebakkeskogen var Mikkel rev en skurk. Han lures mer eller mindre frivillig opp i situasjoner der han prøver å fange Klatremus, stjele pepperkaker og skinke fra bondegården. På slutten har han fått en slags aksept, for alle er enige om at han i bunn og grunn er snill og vil alle vel. Mikkel Rev har gode hjelpere. Spørsmålet er hvem som er Arbeiderpartiets og Støres gode medhjelperne.